Da har jeg vært hjemme i fire dager. Jeg har vært på jobb, jeg har laget 4 cappuccinoer som har blitt drukket opp. Jeg har spist påskegodteri for halv pris. Jeg har vasket klærne i vaskemaskina uten å føle et behov for å se på vanne under prosessen. Jeg har truffet gode venner igjen og snakket skit. Jeg har gått med kjole. Jeg har satt kanellukt på kjøkkenkluten igjen. Jeg har plukket hestehov selv om de har vært her en stund allerde. Jeg har klatret og ledet en 5- og og følt på frykten for å falle ned. Jeg har gått rundt i byen og følt på våryrheten. Jeg har fått med meg alle rykter om alle som er gravid og alle som er i gang med å kjøpe hus. Jeg har kommet til 4. sesong i Six feet under. Jeg har tørket støv to ganger
Det er rart å være hjemme igjen. Bortsatt fra et svært byggestillas rundt huset jeg bor i, og fire polakker som titter inn vinduene i ny og ne, er ting som de var da jeg dro. Men uavhengig av det svære byggestillaset, er ting ikke slik som da jeg dro. Jeg er er den samme, men er ny. Jeg har levd i en verden ingen andre har levd i eller kan ta del i. For en fenomenologist er dette helt naturlig. Men jeg må si at denne autistiske monologen av bevissthet kjennes litt sterkere enn vanlig. Hebron er nå en boble som brast i det jeg nesten hadde glemt at det bare var en boble.
Den siste uken har jeg grått mye. Avskjedstårer, tårer for gode minner, tårer for hjemkomst, tårer for ensomhet, tårer for håpløshet. I heisen ned fra IPYL. I checklpointen mellom Bethlehem og Jerusalem forran frekke soldater jeg vanligvis pleier å overse. Jeg har grått på skulderen til en italiensk klovn som ville til Gaza. Jeg har grått på flere toaletter i et kristent gjestehus ved Jaffa gate. På kjøkkenet deres, hvor jeg umerket skiftet over fra å kutte tomater til å kutte løk. På en Vestern Unionbank med sen stengetid i Betlehem, På et tak i Gamlebyen med utsikt over ting om omtales som helligdommer. På fly fra BenGurion i det jeg innser at det kan bli vanskelig å komme tilbake
Og der har jeg igjen rotet meg langt inn i verden av klisjeer. Jeg er ikke så flink til å snakke om følelser, men har også et enorm behov for å fortelle til mennesker jeg møtte i Hebron at de har hatt en enorm betydning for meg. Dere vet hvem dere er, og dem det gjelder, og de som kan, kan kanskje lese mitt første blogginnlegg om støv. På den siste middagen, kvelden før jeg dro fra Hebron, sa Noor at han trodde oppholdet hadde forandret meg. Det tror jeg og. På en mer fundamental måte enn at dere gav meg fri fra voksenlivets evige støvtørking i 2 1/2 måned
Dette er antagligvis siste blogginnlegg for denne bloggen og bare det er er litt vedmodig. På grunn av mye internettproblemer, ble den aldri slik jeg hadde tenkt. Etter som dette er siste innlegg er det altså siste sjanse til å rette opp på forsømte planer. Den siste uken var mer enn bare avskjeder og tårer. Det skulle bli uken hvor vi skulle dra til muren og male et en kjempestige med 20 barn, men i stede ble det total kommunnikasjonssvikt mellom oss og mine to skjefer fra Palestinian Child Art Center. Det som tidligere hadde vært "Don´t worry about that", ble to dager før utreise et kjempeproblem. Vi skulle dra på fredag. Onsdags ettermiddag kom Samih og sa at fredag kunne bli vanskelig ettersom det var mer sannsynlighet for demonstrasjoner den dagen. Fredag betyr fredagsbønn og større forsamlinger med mennesker. Dette kunne sette barna i fare. Vi hadde på ingen måte lyst til det og forflyttet utflukten til lørdag. Vi flyttet også åsted til mer fredligerer plass med utsikt over Jerusalem og Al aqsa på den andre siden. Diab sa at de trengte å ta noen teleforner til "The boarder" og så skulle det nok ordne seg. "Don´t worry about that".
Torsdag møtte vi ungene for siste workshop. Vi øvde oss litt med spray og malepensler på muren utenfor senteret mitt. Det ble ikke akkurat vakkert, men alle var veldig motivert for å gjøre det mye bedre neste gang. Vi avtaler å møtes utenfor Rasmus og Nikolajs senter klokken ti på lørdag. Men Diab har enda ikke fått klarhet i om vi har transport og tillatelse fra "the boader". Men det er vist bare en telefonsamtale om å gjøre og han skal ringe oss så fort han vet. Torsdagen går uten mer opplysninger. Jeg riger dem, men de tar ikke telefon. Fredagen går også. Jeg sender dem melding og spørr om hva jeg skal si til ungene på lørdag, men ingen svarer. Jeg ringer dem et tosiffret antall ganger. Fredags kveld ringer Samih og sier at det ikke går. Vi har tilatelse fra senteret, men ikke fra foreldrene eller "The Boarder". Jeg spørr hvorfor ingen har fortalt meg om The Boarder før, og fortalt om de tre tilatelsene vi tilsynelatende trengte. Til nå har vi jo bare hørt at det bare var et supert prosjekt. Samih sier at situasjonen her er helt annen enn i Norge, og jeg vil vel ikke sette barna i fare. Nei det vil jeg jo selfølgelig ikke, men jeg har ikke lyst til å skuffe dem heller. Men hvis denne informasjonen hadde kommet ut litt tidligere, hadde vi ikke trengt å gå gjennom fire workshops hvor vi lurte barna til å tro at de skulle reise på en utflukt ut av hebron. Samih sier at situasjonen i Hebron er anneldeds
Det hele ender opp med et møte mellom oss og Samih. Samih kommer med breder smil enn grimasekatten. Hvordan har du det Bjørghild? Vel, ikke helt perfekt... Samih sette opp sitt mest forundrede utrykk. Han eklærer at nå skal ting bli bedre fordi han har barkt med seg en overalskelse. Kake. Palestinesisk Ostekake. Knaffa, som består av søt smeltet ost med sukker oppå. Han nekter å diskutere noe som helst før vi har tatt hvert vårt mektige stykke. det blir derfor veldig stille mens vi prøver å spise kaken. Vi kommer ikke nærmere en løsning. Det er ikke snakk om at det har vært noen kommunnikasjonssvikter. Det er situasjonen, "the Boarder og sikkerheten til barna det står på! Neste dag må vi fortelle barna at det ikke blir noe av. Vi prøver å putte plaster på såret med is og hummus, men selv om de fleste tar det fin og gir meg blomster fordi jeg ser så lei meg ut, er det andre som ikke klarer å holde inne skuffelsen
Neste gang jeg er på jobb kommer Samih og sier at jeg må skrive en evaluering av oppholdet. Jeg sier at vi gått kan ta det muntelig. Vi har jo allerderede diskutert noen av hovedproblemene. Samih forstår ikke hva jeg mener. Problemer? Jeg prøver å minne om kommunnikasjons-problemen som vi begge bør ta lærdom av til neste gang. Samih roper ut at: Samih ikke skal lære noen ting! Så sier han at jeg har vært dårlig til å integrere meg i deres kultur.
Ettersom helgen plutselig ble ledig, drar vi ned til Gamlebyen. Mattias er en ny voluntør som nettopp har ankommet fra Danmark og vi skal vise han rundt. Lørdagen er også dagen for Guidet tur for settlerne i Byen. Dette betyr at de kommer ut av sine bosettinger, beskyttet av flere soladater og maskingevær enn dem selv. Med egen guid traver de gjennom gamlebyen og stopper opp ved hus hvor de blir forklart hvorfor dette huset er israelsk og ikke arabisk. Vi følger etter, men blir i stor grad holdt på avsatand av soldatene. Guidingen foregår på hebraisk. TIPH og CPI som begge er internasjonale observatørorganisasjoner er til stede for å overvåke hvis det skulle skje herverk eller konflikter mellom partene. Vi kjenner igjen flere av ansiktene til settlerne fra Youtube som en kan finne hvis en søker på Settlere + terror
Hos Lailas butikk møter vi Hassim. En mann som bor i H2 og som gjerne vil fortelle sin i historie. Vi følger med ham hjem. Han forteller om hans døde far som ble stoppet i passkontrollen da han skulle gravlegges, om kona som har blitt banket opp av settlerne så mange ganger at det har ført til to spontanaborter, om drueranker som har blitt kappet av og olivenhøstinger som har blitt stjålet, om vanntanker som har blitt forgiftet og skutt hull på, om totale portforbud som har vart i flere måneder, hus som har blitt totalrassaert, om sønnen på 9 som fikk alle tennen slått ut med en stein, om drapstrussler og drapsforsøk. Hans nærmeste nabo er den tidligere lederen for Kach. Etter massakeren i 1994 ble de ulovlig og stemplet som terrorgruppe av det internasjonale samfunn. Men i dag lever virksomheten vider under sterk beskyttelse israelske soldater, bare med nytt navn. Hassim har bare fortennene igjen i overkjeven. De andre har blitt slått ut. Da de endelig fikk råd til å kjøpe ny soffa etter at huset deres hadde blitt totalskadet, fantes det ingen vei å frakte den på.
Hassim har kone og to barn. Det er for meg som helt utrolig er at de fremdeles blir boende. Hvorfor sette kone og barns liv i fare for et hjem. Dette skrider over min fatteevne. Hassim er flink med barn. Han er psykiater. Han forteller at barna nå nylig har klart å sove med avslått lys om natten. Sønnen har fortalt han at han ikke er redd lengre
Det er mange ting som jeg burde ha skrevet om, som det aldri blir noe av. Dette er nok helst for min egen skyld, for innleggene har det med å bli så lange at det er få som klarer å komme seg helt gjennom. Men jeg håper det kan bli mer tid for skriverier om Hebron. Kanskje gjennom et feltarbeid eller gjennom annet arbeid. Inshala
Hjemreisen er et kapittel for seg selv, mest fordi den er i en helt annen kontekst enn resten av mitt opphold. Det handler om en stor svart askesky som stopper all flytrafikk i Europa. Om kredittkort som mistets dagen før avreise. Om ulempene med å miste kredittkortet i begynnelsen av Sabat som fører til at alt er stengt. Om å veive mellom maks uhell og maks hell uten mellomstasjoner. Om å møte rette mennesker når en trenger det mest. Om kanselerte fly. Om Gud og Tilfeldigheter. Om å ta oppvasken på et kristent gjestehus mot kost og losji. Om å høre på samtaler im Israel uten Palestina, og palestinere som konsekvent blir omtalt som arabere. Om Mossa og Mark som går inn i rollen som arabere. Om sionister som ikke skjønner hva jeg snakker om når jeg forteller om settlerene i Hebron. Om de som skjønner det og blir svart i øynene. Om mennesker som tror konflikten vil løses når Jesus returnerer. Om Israelsk frigjøringsdag og. Om meg som sliter å forstå dem, og de som misforstår meg.
Vidre handler det om avhør på flyplassen, om spørsmål som gjentar seg; Hva har du gjort i Israel. Om å innrømme voluntørarbeidet etter en time. Om gule klistremerker for "mistenksom". Om å få all bagasje sjekket bokstavlig talt etter sømmene. Om konfiskert honning. Om å bli ført bak et forrheng. Om å vente på skoene sine i en halvtime mens tiden til flyets avgang snevres inn. Om å nå det akkurat. Om å spurte gjennom flyplassen i Vien. Om å få streng beskjed om å ikke juble for at flyet til Oslo enda ikke er kanselert. Om å sitte sammen med 100 slitne og deprimerte nordmenn som ser ut til å ha mistet alt håp. Om hvor godt det høres når en er den eneste som jubler i et rom med 100 deprimerte nordmenn. Om Go to gate som skifter til Boarding fire ganger. Om meldinger om fly som har snudd og luftrom som er stengt. Om å endelig å lande i Oslo
De som lurer på mer utenom det her kan jo alltids spørre meg. Jeg er ikke kjent for å være så veldig tilgjengelig, men det hender jeg tar telefonen. Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å følge med på dennen bloggen på tross av dens dyslektiske skrupler. Jeg er ikke god på avslutninger. Stilene fra undomskolen ble alltid brått avsluttet med at hovedpersonen tok livet av seg. Dette var ikke fordi jeg var et dystert barn, men fordi jeg ikke ante hvordan en ender en historie. Derfor ble det skjelden toppkarakter. Komentaren var ofte at innholdet var bra, men at avslutningen bør være mer enn tre linjer. Slik vil det bli i dette tilfellet også.
Over og ut
Arabisk kaffegrut
Det er rart å være hjemme igjen. Bortsatt fra et svært byggestillas rundt huset jeg bor i, og fire polakker som titter inn vinduene i ny og ne, er ting som de var da jeg dro. Men uavhengig av det svære byggestillaset, er ting ikke slik som da jeg dro. Jeg er er den samme, men er ny. Jeg har levd i en verden ingen andre har levd i eller kan ta del i. For en fenomenologist er dette helt naturlig. Men jeg må si at denne autistiske monologen av bevissthet kjennes litt sterkere enn vanlig. Hebron er nå en boble som brast i det jeg nesten hadde glemt at det bare var en boble.
Den siste uken har jeg grått mye. Avskjedstårer, tårer for gode minner, tårer for hjemkomst, tårer for ensomhet, tårer for håpløshet. I heisen ned fra IPYL. I checklpointen mellom Bethlehem og Jerusalem forran frekke soldater jeg vanligvis pleier å overse. Jeg har grått på skulderen til en italiensk klovn som ville til Gaza. Jeg har grått på flere toaletter i et kristent gjestehus ved Jaffa gate. På kjøkkenet deres, hvor jeg umerket skiftet over fra å kutte tomater til å kutte løk. På en Vestern Unionbank med sen stengetid i Betlehem, På et tak i Gamlebyen med utsikt over ting om omtales som helligdommer. På fly fra BenGurion i det jeg innser at det kan bli vanskelig å komme tilbake
Dette er antagligvis siste blogginnlegg for denne bloggen og bare det er er litt vedmodig. På grunn av mye internettproblemer, ble den aldri slik jeg hadde tenkt. Etter som dette er siste innlegg er det altså siste sjanse til å rette opp på forsømte planer. Den siste uken var mer enn bare avskjeder og tårer. Det skulle bli uken hvor vi skulle dra til muren og male et en kjempestige med 20 barn, men i stede ble det total kommunnikasjonssvikt mellom oss og mine to skjefer fra Palestinian Child Art Center. Det som tidligere hadde vært "Don´t worry about that", ble to dager før utreise et kjempeproblem. Vi skulle dra på fredag. Onsdags ettermiddag kom Samih og sa at fredag kunne bli vanskelig ettersom det var mer sannsynlighet for demonstrasjoner den dagen. Fredag betyr fredagsbønn og større forsamlinger med mennesker. Dette kunne sette barna i fare. Vi hadde på ingen måte lyst til det og forflyttet utflukten til lørdag. Vi flyttet også åsted til mer fredligerer plass med utsikt over Jerusalem og Al aqsa på den andre siden. Diab sa at de trengte å ta noen teleforner til "The boarder" og så skulle det nok ordne seg. "Don´t worry about that".
Torsdag møtte vi ungene for siste workshop. Vi øvde oss litt med spray og malepensler på muren utenfor senteret mitt. Det ble ikke akkurat vakkert, men alle var veldig motivert for å gjøre det mye bedre neste gang. Vi avtaler å møtes utenfor Rasmus og Nikolajs senter klokken ti på lørdag. Men Diab har enda ikke fått klarhet i om vi har transport og tillatelse fra "the boader". Men det er vist bare en telefonsamtale om å gjøre og han skal ringe oss så fort han vet. Torsdagen går uten mer opplysninger. Jeg riger dem, men de tar ikke telefon. Fredagen går også. Jeg sender dem melding og spørr om hva jeg skal si til ungene på lørdag, men ingen svarer. Jeg ringer dem et tosiffret antall ganger. Fredags kveld ringer Samih og sier at det ikke går. Vi har tilatelse fra senteret, men ikke fra foreldrene eller "The Boarder". Jeg spørr hvorfor ingen har fortalt meg om The Boarder før, og fortalt om de tre tilatelsene vi tilsynelatende trengte. Til nå har vi jo bare hørt at det bare var et supert prosjekt. Samih sier at situasjonen her er helt annen enn i Norge, og jeg vil vel ikke sette barna i fare. Nei det vil jeg jo selfølgelig ikke, men jeg har ikke lyst til å skuffe dem heller. Men hvis denne informasjonen hadde kommet ut litt tidligere, hadde vi ikke trengt å gå gjennom fire workshops hvor vi lurte barna til å tro at de skulle reise på en utflukt ut av hebron. Samih sier at situasjonen i Hebron er anneldeds
Det hele ender opp med et møte mellom oss og Samih. Samih kommer med breder smil enn grimasekatten. Hvordan har du det Bjørghild? Vel, ikke helt perfekt... Samih sette opp sitt mest forundrede utrykk. Han eklærer at nå skal ting bli bedre fordi han har barkt med seg en overalskelse. Kake. Palestinesisk Ostekake. Knaffa, som består av søt smeltet ost med sukker oppå. Han nekter å diskutere noe som helst før vi har tatt hvert vårt mektige stykke. det blir derfor veldig stille mens vi prøver å spise kaken. Vi kommer ikke nærmere en løsning. Det er ikke snakk om at det har vært noen kommunnikasjonssvikter. Det er situasjonen, "the Boarder og sikkerheten til barna det står på! Neste dag må vi fortelle barna at det ikke blir noe av. Vi prøver å putte plaster på såret med is og hummus, men selv om de fleste tar det fin og gir meg blomster fordi jeg ser så lei meg ut, er det andre som ikke klarer å holde inne skuffelsen
Neste gang jeg er på jobb kommer Samih og sier at jeg må skrive en evaluering av oppholdet. Jeg sier at vi gått kan ta det muntelig. Vi har jo allerderede diskutert noen av hovedproblemene. Samih forstår ikke hva jeg mener. Problemer? Jeg prøver å minne om kommunnikasjons-problemen som vi begge bør ta lærdom av til neste gang. Samih roper ut at: Samih ikke skal lære noen ting! Så sier han at jeg har vært dårlig til å integrere meg i deres kultur.
Ettersom helgen plutselig ble ledig, drar vi ned til Gamlebyen. Mattias er en ny voluntør som nettopp har ankommet fra Danmark og vi skal vise han rundt. Lørdagen er også dagen for Guidet tur for settlerne i Byen. Dette betyr at de kommer ut av sine bosettinger, beskyttet av flere soladater og maskingevær enn dem selv. Med egen guid traver de gjennom gamlebyen og stopper opp ved hus hvor de blir forklart hvorfor dette huset er israelsk og ikke arabisk. Vi følger etter, men blir i stor grad holdt på avsatand av soldatene. Guidingen foregår på hebraisk. TIPH og CPI som begge er internasjonale observatørorganisasjoner er til stede for å overvåke hvis det skulle skje herverk eller konflikter mellom partene. Vi kjenner igjen flere av ansiktene til settlerne fra Youtube som en kan finne hvis en søker på Settlere + terror
Hos Lailas butikk møter vi Hassim. En mann som bor i H2 og som gjerne vil fortelle sin i historie. Vi følger med ham hjem. Han forteller om hans døde far som ble stoppet i passkontrollen da han skulle gravlegges, om kona som har blitt banket opp av settlerne så mange ganger at det har ført til to spontanaborter, om drueranker som har blitt kappet av og olivenhøstinger som har blitt stjålet, om vanntanker som har blitt forgiftet og skutt hull på, om totale portforbud som har vart i flere måneder, hus som har blitt totalrassaert, om sønnen på 9 som fikk alle tennen slått ut med en stein, om drapstrussler og drapsforsøk. Hans nærmeste nabo er den tidligere lederen for Kach. Etter massakeren i 1994 ble de ulovlig og stemplet som terrorgruppe av det internasjonale samfunn. Men i dag lever virksomheten vider under sterk beskyttelse israelske soldater, bare med nytt navn. Hassim har bare fortennene igjen i overkjeven. De andre har blitt slått ut. Da de endelig fikk råd til å kjøpe ny soffa etter at huset deres hadde blitt totalskadet, fantes det ingen vei å frakte den på.
Hassim har kone og to barn. Det er for meg som helt utrolig er at de fremdeles blir boende. Hvorfor sette kone og barns liv i fare for et hjem. Dette skrider over min fatteevne. Hassim er flink med barn. Han er psykiater. Han forteller at barna nå nylig har klart å sove med avslått lys om natten. Sønnen har fortalt han at han ikke er redd lengre
Det er mange ting som jeg burde ha skrevet om, som det aldri blir noe av. Dette er nok helst for min egen skyld, for innleggene har det med å bli så lange at det er få som klarer å komme seg helt gjennom. Men jeg håper det kan bli mer tid for skriverier om Hebron. Kanskje gjennom et feltarbeid eller gjennom annet arbeid. Inshala
Hjemreisen er et kapittel for seg selv, mest fordi den er i en helt annen kontekst enn resten av mitt opphold. Det handler om en stor svart askesky som stopper all flytrafikk i Europa. Om kredittkort som mistets dagen før avreise. Om ulempene med å miste kredittkortet i begynnelsen av Sabat som fører til at alt er stengt. Om å veive mellom maks uhell og maks hell uten mellomstasjoner. Om å møte rette mennesker når en trenger det mest. Om kanselerte fly. Om Gud og Tilfeldigheter. Om å ta oppvasken på et kristent gjestehus mot kost og losji. Om å høre på samtaler im Israel uten Palestina, og palestinere som konsekvent blir omtalt som arabere. Om Mossa og Mark som går inn i rollen som arabere. Om sionister som ikke skjønner hva jeg snakker om når jeg forteller om settlerene i Hebron. Om de som skjønner det og blir svart i øynene. Om mennesker som tror konflikten vil løses når Jesus returnerer. Om Israelsk frigjøringsdag og. Om meg som sliter å forstå dem, og de som misforstår meg.
Vidre handler det om avhør på flyplassen, om spørsmål som gjentar seg; Hva har du gjort i Israel. Om å innrømme voluntørarbeidet etter en time. Om gule klistremerker for "mistenksom". Om å få all bagasje sjekket bokstavlig talt etter sømmene. Om konfiskert honning. Om å bli ført bak et forrheng. Om å vente på skoene sine i en halvtime mens tiden til flyets avgang snevres inn. Om å nå det akkurat. Om å spurte gjennom flyplassen i Vien. Om å få streng beskjed om å ikke juble for at flyet til Oslo enda ikke er kanselert. Om å sitte sammen med 100 slitne og deprimerte nordmenn som ser ut til å ha mistet alt håp. Om hvor godt det høres når en er den eneste som jubler i et rom med 100 deprimerte nordmenn. Om Go to gate som skifter til Boarding fire ganger. Om meldinger om fly som har snudd og luftrom som er stengt. Om å endelig å lande i Oslo
De som lurer på mer utenom det her kan jo alltids spørre meg. Jeg er ikke kjent for å være så veldig tilgjengelig, men det hender jeg tar telefonen. Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å følge med på dennen bloggen på tross av dens dyslektiske skrupler. Jeg er ikke god på avslutninger. Stilene fra undomskolen ble alltid brått avsluttet med at hovedpersonen tok livet av seg. Dette var ikke fordi jeg var et dystert barn, men fordi jeg ikke ante hvordan en ender en historie. Derfor ble det skjelden toppkarakter. Komentaren var ofte at innholdet var bra, men at avslutningen bør være mer enn tre linjer. Slik vil det bli i dette tilfellet også.
Over og ut
Arabisk kaffegrut
Det var en veldig fin post, og bloggen har vært fin å følge, den også! Velkommen tilbake :)
SvarSlett