Et nyfrelst innlegg på ubestemt tid

Jeg hører fortiden mye på Brigth Eyes når jeg er ute å går. Dette er blitt et daglig rituale jeg har blitt avhengig av. Høydepunktet kommer på spor 12 med sangen "I Must Belong Somewhere". Jeg vet det er en klisje, men det er i desperate situasjoner at en begynner og tro. Når sangen er over kan jeg derfor ikke annet enn å smile bredt

Jeg er blir stort sett veldig glad når ting passer sammen. En gang i tiden hadde jeg tilgang på en boks som akkurat på millimeteren hadde plass til 24 CD-covere. Det fantes ikke noe mer tilfredstillene enn å plassere den 24. nøye utvalgte CDen som skulle få være med hjem i ferien i boksen, for så å skyve det rød lokket på plass (Jeg smiler faktisk bare av tanken)

Desverre var ikke boksen min. Men nå som teknologien har utviket seg hadde nok ikke frakt av CDer vært aktuelt for selv en uoppdatert person som meg. Men dette betyr jo ikke at man ikke lenger kan få opplevelsen av å være hånden i hansken. Noen ganger opplever man bemerkningsverdig mang ganger på rad å få grønt lys i akkurat det øyeblikket en trenger det. Noen ganger er det som å være i Selmas feilfri musikal hvor alt klaffer. Noen ganger er det genialt å sett mp3 spilleren på random og få musikk som passer perfekt til situasjon og landskap; Når en for eksempel springer på årets første joggetur som en har utsatt i ukesvis, forså å oppdage at musikken passer til vær, folk, tempo og terreng. Det blir med en gang morsommere å jogge (dette har jeg egentlig bare opplevd en gang, men det endte med at jeg traff på en person på enhjulsykkel som tok av seg hatten og bukket da jeg sparng forbi. Slikt er bare genialt!)

Det har rett og slett blitt vår i Hebron. Til og med Hebron har fått antydning til grønnskjer. Over alt spretter det frem små geitekillinger, røde valmuer og frysebokser med iskrem. Jeg er nok nyfrelst. Det er som å ha lest Alkymisten for første gang. Som Pablo Coelho en gang overbeviste meg om at verden gjorde alt for meg, har Bright Eyes klart å overbevise meg om at alt må passe inn et sted. Det må være i måten han synger "must" på og at man noen ganger skal la blomkålen ligge i gryta

Betyr dette at jeg er intergret i livet. At jeg har funnet kjærligheten, At jeg har gjenoppdaget Coelho eller endelig har funnet betydningen av min egen eksistens. Haha...noe sier meg at jeg vil hate dette innglegget en dag, og kanskje nettopp derfor skriver jeg det. Det er lite som tyder på tilhørlighet på jobb, Sjefen min krever at jeg skal drive fundraising på en datamaskin som ikke har internett, og jeg skjønner ikke helt hvordan dette skal være mulig. Når jeg prøver å vise engasjement, sier de "don`t worry about that". Jeg opplever til stadighet at ting jeg tålmodig har ventet på i lengre tid, får startsignalet så plutselig at når det skjer ligger jeg hundre meter etter. Jeg blir elsket og hatet uten grunn, og begge er like vanskelig å gi noe resposns på. Det handler stadig om å å snu seg på en femøring og at jeg er for treg. I Norge venter spørsmål om hva man skal bli når en blir stor, og at jeg allerde har blitt for stor til å tro at jeg fremdeles kan vurdere dette spørsmål. Jeg har fått mail om at jeg ikke kan bo der jeg bor nå, jeg vet fremdeles ikke hvordan en kan lage en riktig god cortado på kaffemaskina og jeg har ingen kontroll på selvangivelsen

Da er det jo fint at noen kan synge deg i øre at også du har en boks et sted, selv om den ikke nødvendighvis har rødt lokk. Jeg er usikker på hva som hadde skjedd hvis en fra Jehovas vitne hadde gjort det samme og vist meg bildet av løven som leker med de etniske barna i et nydelig vår-høstvær. Jeg er åpenbart sårbar. Men samtidig kommer jeg på jobb i et storslagent humør, og det er viktig når en de neste seks timene skal knote med en datamaskin hvor alt er skrevet på arabisk. "Don`t worry about that" sier Diab

I dag syns jeg Pablo Coelho er en tullekopp. Så vi får se hvor lenge dette innlegge får være publiser

Når kaffen skal drikkes med sukker

Jeg begynner å bli husvarm i byen. Det vil si at jeg vet hvor jeg skal gå. Jeg vet hvordan jeg kan krysse gaten. Jeg vinker til bakerene og kan si "det vanlige, takk" til Juice-mannen. Jeg får jordbær hos grønnsaksmannen og av og til et annerkjennende smil hos den sure mannen på hjørnet. Jeg har også begynt å høre på musikk mens jeg går til jobb og slik kan jeg gå litt i min egen verden når jeg går forbi mennesker som bare stirerrer eller har det morsomt på min bekostning.

Veien til jobb tar 40 min og jeg koser meg. Men en normans glede over å gå tur blir møtt med lite forståelse her. Hver morgen må jeg forklare meg for mine to kvinnelige kolegaer. Hver gang det kommer nye folk innom blir jeg introdusert som den rare normannen som går til jobb og drikker kaffe uten sukker. Armani suplerer med at jeg også ble født med ski på beina, at jeg ikke tror på kjørligheten og heller ikke på Gud og slik er bildet komplett

Men mine to kvinnelige kollegaer er virkelig søte. Armani kan svært lite engelsk, men vi kommuniserer så godt vi kan med tegninger og enkeltord, og selv om dette ender med mange missforståelser (som de overnevnte) er det ganske morsomt noen ganger. Det meste av konversasjonen går gjennom Maysa som er den som kan engelsk best. Men med tiden har jeg forstått at også her er misforståelsene uungåelig. Hver morgen prøver hun å forstå mysteriet med min daglige vandring. Hun har lagte det sammen med fraværet av sukkeret i kaffen min og konkludert med at jeg er redd for å bli tykk. Av denne grunn har jeg forsøkt å spise mer sjokolade i hennes påsyn. Men dette sukkerinntaket har til nå ikke klart å overbevise Maysa. Her om dagen hevdet hun at jeg hadde fått større bryster fordi jeg gikk så mye og at jeg antageligvis drev med armhevinger i smug. Deretter innrømmet hun selv at hun hadde prøvd å ta en armheving fordi hun hadde sett at mennene fikk større bryster av det. Jeg prøvde å si at armhevinger ikke har positiv effekt på oss kvinner når det kommer til barmen, men hun virket ikke overbevist. Den som ikke putte sukker i kaffen har nemlig noe en vil skjule

Det er en del rare konversasjoner en ender opp i når en sitter alene med kvinner. Først av alt merker en at skolegangen for 10 år siden må ha vært noe helt annet enn det den er i dag. Ofte virker mine elever i 14 årsdalderen mye mer opplyst. Jeg tenker nå på "fnisejentene" som stadig stikker innom og som har makeup som sitt spesialfelt. Her om dagen var det ei som spurte om jeg like å danse. Jeg svarte at led av danseskrekk og at jeg ikke trodde jeg eide rytme. Dette resulterte i en heftig diskusjon på arabisk. Maysa kom og oversatte. Det viste seg at svare mitt var feil i forhold til deres bilde av Europa. Der går jo alle på nattklubb hver dag og danser natten gjennom. Jeg forsøkte å forklare at det var svært få som gjorde dette hele tiden, og at mange foretrakk å bare sitte med venner på kafé. De konkluderte med at jeg hadde feil

En annen gang ble jeg spurt om jeg hadde kjærest. Da jeg svarte nei så de litt rart på meg: "Men du ligger med gutter?". Jeg sa at jeg ikke drev med den slags heller og at jeg antaglig kom til å ende opp som en bitter peppermø. De konkluderte med at jeg løy

Samih har fått snusen i at jeg ikke er religiøs og at jeg ikke tror på kjærligheten. Samih har en selvtillitt som minner om Salvador Dalih. For kunstnere er ingenting umulig, og som kunstner er han ene og alene. Han er overbevist om at hans kunstnersinn er i stand til å endre min mening på 10 minutter. Men før disse minuttene er det tydeligvis en del som må diskuteres først. Først må en klargjøre hva som er menneskets natur. Samih mener at det er at mannen får ha mange koner og kvinnen bare får ha en mann. Det kan bevises med at det er ingen plass i verden hvor kvinnen får gifte seg med flere menn samtidig. Jeg forteller at i Buthan er det lov for kvinner å ha fire menn, mens mennen ikke får ha mer enn en. Samih sier at han aldri har hørt om Buthan. Vi har ikke kommet lenger i denne diskusjonen

Ikke misforstå. Jeg har vanlige samtaler også og det er kvinner her som vet at europeere også kan være sømmelige. Desverre er ikke det så er jo ikke det så morsomt å skrive om. Maysa og Armani er to kvinner jeg virkelig liker på tross av at vi ikke drikker den samme kaffen

Bilder

Sannelig, jeg sier dere: Den som leter etter bilder skal finne det, og den som leter litt til skal finne enda mer. Det står det nå skrevet!

Hvordan en frir seg fra verdens bekymringer

Trenger bare å få ut litt frustrasjon. Diab kom kom nettopp og viste meg en side for FN hvor de donerer penger til prosjekter som drives og ledes av ungdom. Han ba meg ta en titt og se om dette var noe vi kunne dra nytte av. Men etter som jeg ikke enda ikke har fått den totale oversikt over senterets aktiviteter, og til nå ikke har sett noen prosjekter som har blitt drevet av ungdommen, spurte jeg om han kunne fortelle meg om noen prosjekter som var drevet av ungdom. Her er konversasjonen som fulgte.

Diab: Ikke bekymre deg for det. Bare ta en titt på denne siden og se hva vi kan gjøre med det.
Bjørghild: Jeg spør ikke fordi jeg er bekymret. Jeg spør fordi det er vesentlig informasjon jeg trenger for å kunne gjøre det du ber meg om
Diab: Jeg forstår, Men ikke bekymre deg for det. Bare føl deg som hjemme Slik er det ofte. Helsen alltid først. Deretter kan man begynne å tenke på å redde verden. Men jeg har sluttet å bekymre meg for lenge siden og er klar for neste steg. Men det er veldig vanskelig å få Diab til å forstå dette

Litt om landets tilstand

Jeg vet ikke hva dere hører i Norge. Prøver å følge med i avisene og vet at det er skrevet en del om de Israels planer om å utvide bosettingene i Øst-Jerusalem med 1600 hus. Forholdet mellom Israel og USA er også det verste siden 1975. Dette er kjempebra for Palestina, men det spørs hvor lenge dette varer hvis ekstremister setter igang en ny intifada. Det rapporteres om sammenstøt over hele landet og i går kom Nika hjem fra Jerusalem og fortalte om eksterme sekulære nasjonalister som prøver å ta over Al-Aqsa. I dag opprettes en ny synagoge rett ved siden av Al-Aqsa og i denne forbindelsen har Hamaz erklært "vredens dag". Mitt inntrykk er at de fleste her helst vil holde fred. De vet så alt for godt at en hver reaksjon vil slå tilbake på dem selv. Men regjeringen presser dem hele tiden, og palestinske ungdom vet å kaste stein. Som sakt sier alle her at Israel trenger en ny intifada for å få legitimitet i verden igjen, og akkurat nå sitter vi å føler på at vannglasset snart er fylt til randen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive om dette, så jeg legger ved noen linker fra avisen her nede og en jødisk menneskerettighetsorganisasjon. Fant lite om det i norske aviser så jeg legger også ved danske Politiken. Når alt dette er sakt har jeg det etter forholdene bra. Forutenom at alle snakker om det, har jeg merket lite til de nylige hendelsene

http://www.maannews.net/eng/Default.aspx

http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/8569548.stm

http://www.btselem.org/English/

http://politiken.dk/udland/article924944.ece

http://www.dagbladet.no/2010/03/15/nyheter/utenriks/midtosten/israel/palestina/10868070/

Noe som skulle bli en kortfattet

Da jeg endelig var blitt asjur med skrivingen skjedde det hundre tusen ting på en gang. Da en ikke har klart å oppdatere fortløpende vill dette innlegget komme i form av punkter som tar for seg de siste ukenes hendelser. Dette er den eneste måten jeg vil klare å holde denne bloggen igang

• Forrige helg fulgte vi Jesus reiseanbefalinger og tok turen til ørkene utenfor Jeriko. Her hadde Jesus i fordums tid, vandret i 40 dager før han ble fristet av djevlen. Etter rådgivning fra en beduin uten tenner tok vi likevel en snarvei og gjorde det unna på 6 time. Fristelsen ble rett og slett for stor for oss ugudelige. Men vi ble likevel belønnet med fantastisk utsikt, skremmende høyder og gjuv, eksotiske oaser, klostere med hellig aura og facinerende foramsjoner og byggverk i fjellet. Dette kunne jeg nok skrevet en stund om, men jeg må forholde meg kort. Kanskje jeg slik endelig får tid til å legge ut bilder

• Hostellet i Jeriko fortjener et punkt, ikke på grunn av dens gjestfrihet sevice og renslighet, men på grunn av det rake motsatte. Først kostet det 7 shekels per natt, som er en slikk og ingenting. Alle sanser talte imot, men det var sent og vi viste ikke om andre steder, og når det også var så billig tenkte vi at en natt ikke kunne skade så mye. Da vi var innlosjert begynte vi å se rommets mangler. Vårt tolaett hadde verken vann, tolattpapir eller søppelbøtte. Guttenes tolaett hadde vann, men avløpet til tolattet var ikkeeksisterenede, så det rant ut på guldet, teppene på sengene var dekket med et hvitt støvlag som viste seg å være malingen fra taket. Lukten tok litt tid å venne seg til. Men vi hadde balkong med utsikt til et lite basseng.... som var grønt, illeluktend og fylt med søppel. Eier av dette sted kom innom og sa at prisen egentlig var 70 shekel per rom. Han spurte vider om alt var bra. Jeg spurte pent om vi kanskje kunne få litt dopapir. Etter at flere var satt på saken og alle disse hadde forikret seg flerfoldige ganger om at vi virkelig hadde behov for dopapir, kom de med en toalettrull med 5 resterende ark på. Han spurte om vi trengte noe mer. Jeg spurte om de kanskje hadde litt mer dopapir. Prisen ble plutselig høynet til 70 shekel per person. Vi truet med å dra. Vi fikk bli, men de nektet å bringe mer tolaettpapir. Neste morgn hadde alle fått sin porsjon med sengeloppestikk. Rasmus var den heldigste som fikk et stikk som liknet en kamel

• Jerico ble muligens farget av hostellets avflakkende maling. Jeriko er verdens eldste eksisterende by, men gamlebyen var annet enn noen sandhauger. Taubanen opp til fristelsesfjellet var for dyr og det hellighe treet som Sakarias en gang hadde klatret opp i for å se Jesus, liknet mer på et helt vanlig tre

• Dødehavet. Ettersom jeg ikke er den somelsker å sprade rundt i bikini var dette mer en ting jeg ville ha unnagjort enn en ting jeg gledet meg til. Området bar preg av mennesker med diverse hudsykdommer og tykke turister som veltet seg i gjørmen. Prisene var overpriset etter at de var overpriset. Vi fløt. Rasmus og Nikolaj rullet på vannoverflaten og syntes det var det morsomste i verden. Jeg fikk vann i munnen som besto av 60 % salt, 20 % hudsykdommer, 10 % gjørme, 5 % tiss og 5 % vann. Det var ikke godt! Jeg er svært glad for at jeg kan krysse i rubrikken for dødehavsbading

• På mandag ble vi med Nika på arbeid. Hun driver et prosjekt på en palestinsk skole som ligger i H2 – den delen av byen som komtrolleres av Israel og hvor de jødiske bosetterene bor. Skolen kom før omerådet ble overtatt og har måttet gått gjennom store utfordringer for å holdes i livet. Fordi barna må gjennom bosettingen for å komme seg på skolen er det mange som har valgt å bytte skole. Selv om de bare er barn, skal de gjennom en av landets mest ekstermnasjonalistiske bosettinger. Utenfor skolen står det eksplisitt: "Gaz the arabs". For at barna skal ha en trygg skolevei, er de avhengig av en kristen organiosasjon som kan følge dem til skolen. Tiph, som er internasjonale observatører skal også være i området når barna skal til og fra skolen. Skolen begynner oså en halvtime før den israelske skolen, for å unngå at de møtes. Dagen har bare ett friminutt slik at de kan komme seg hjem før de israelske barna fyller gatene. Mens palestinske barn ned i 12 årsalderen er et vanlig syn i israelske fengsler, har ikke politiet lov til å røre israelske barn opp til 14 år. Det er derfor ikke uvanlig at foreldre bruker barna sine til å skade og skremme sine arabiske naboer. Skolegården er derfor beskyttet med et tre meter høyt gjerde

• Etter skolebesøket viser Nika oss rundt i bosettingen hun må gjennom hver dag. Vi må holde oss godt i veikanten, for bosetterne kjører fort og liker å skremme alle som ikke har det privilegium å være utvalgt av Gud. Nika sier at en god dag er en dag hvor jødiske bosettere ikke spytter på henne. Det er en god dag

• Det er også en palestinsk skole på andre siden av bosettingen. Her er det malt et hakekors. Nika, som egentlig er tysk har også arbeidet i denne skolen. På denne skolen er Hitler en bra mann. Det er også en økende religiøs fundamentalisme her. Det er derfor flere som har nektet å være med på prosjektet hennes fordi hun ikke er muslim. Men det er også familier som har gitt tillatelse nettopp fordi hun er tysk

• Til slutt besøker vi den jødiske delen av Ibrahim Moskeen som i dag er en synagoge. For å komme inn må vi stå i kø med setlere med uzier parat på ryggen. Inne i Synagogen blir vi informert om at jødene bare har 30 % av moskeen. Vel.. det er jo opprinnelig en moske... Deretter går vi gjennom en gate med ødelagte hus. Hebron er en gammel Hamaz by og denne delen har vært mistenkt for å huse en god del av dem. Det bor fremdeles folk i ruinene

• På tirsdag får jeg være med på min første bryllupsfest. Jamal og Pereen gifter seg i jallajallafart. Vi stiller med kake, balonger og ris. Franske Pereen fikk bare en måneds visum sist gang hun prøvde å fornye det og står nå i fare for å bli sendt ut fra landet da ingen lengre tror hun er turist i sin 7. måned i palestina. Som tidligere nevnt får hjelpearbeidere ikke noe annet enn tre måneders turistvisum. Jamal kan få visum i Frankrike, men dette tar, i hans situasjon, minst tre år å oppbringe. De er et par som gir en god aura rundt seg, så jeg krysser fingrene og håper at Gud vil. Inshala


• Neste dag er det duket for Rasmus sin bursdag. I samarbeid med Jawad har vi bestemt at den skal skje en dag før tiden. Dette vet ikke Rasmus. Det blir genialt. Ved siden av å drive en aircon. butikk er Jawad også leder for et palestinsk sikkerhetsmannskap i Hebron som skal gi sikkerhet i en befolkningen i konstant høyspenning. Dette betyr at han er sjef for noen dusiner bamsemenn av den typen med skuddsikre drakter og armer som ikke kan legges intill kroppen på grunn av for mye muskler. Vi avtaler å møte Rasmus og Nikolaj ved et kjøpesenter som er videoovervåket. Jawad gir de siste instruksene over walkitalki "if you laugh, I`ll shout you". Og det hele kan begynne. Nikolaj og Rasmus blir arresret i inngangsdøren. De skjønner ordet "passport" men ellers går resten på aggresiv arabisk. Den storste vakten har en stunner og det hele blir ganske autentisk. Da er det bra at hele er en overraskelse og at Rasmus heldigvis ikke blir alt for redd. Det er også bra at barske bamsemenn forvandles til knisete og søte kosebamser i det vi roper"overraskelse" og at vi har blitt en av Jawads mange "Once upon a time-historier". Feiringen ble kjempefin og endte med grillfest på fjellet, tropenatt og drikkevarer som ikke skal nevnes med navn i dette landet

• Helgen tilbringes i Ramalla. Palestinas mest moderne by og populært kalt Sin City 2. Sin City 1 er Betlehem som er en kristen by uten restriksjoner på alkoholiserte drikkevarer. Det er egentlig veldig rart at blant ungdom her nede er de kule stedene de kristne områdene. Det er ikke jeg som har vokst opp som prestedatter i Nord-Norge vant med. I Ramallah får vi føle hvor konservativ og gammeldags Hebron er. Vi får gå med T-sjorter og drikke vin til maten. Tuting av forbipasserende biler blir betraktelig redusert og språkkunnskapen til de vi prater med er betraktelig bedre. Vi spiser ute uten å spise falaffel. Vi får drikke ordentlig kaffe. Eller ser det ikke så mye å gjøre i Ramalah. I Lonly Planat anbefales det å spise is i Ramalla og besøke Jasir Araffat sin grav (Vestbredden-kapitlet er i det hele tatt svært kort). Av disse to aktivitetene var Jasir Araffat best! Isen var nemlig plastikkaktig og usmeltelig

• På fredag dro vi ut til Bilin som er en landsby utenfor Ramalla. En idyllisk plass midt i et hav av olivenlunder. Men desverre er det ikke olivensesong og desverre dro vi heller ikke dit for å smake deres tørkede oliven. Når Muren skal fulføres skal den omkapsle denne lille landsbyen totalt og det vil bli et nytt Kalkilia (en by lengre nord som i dag er totalt stengt hvis en ser utenom 15x 2 minutter per dag) I fem år har de demonstrert hver eneste fredag etter fredagsbønnen og dette har med tiden blitt en kjent demonstrasjon som også holdes i live av internasjonale aktivister. En trofast deltager fra Tel Aviv forteller oss hva som vil skje. "Først går vi mot muren med forskjellige faner og slagord. Deretter vil barn begynne å kaste stein, da trekker vi oss tilbake da dette er noe vi ikke tar del i. Så vil soldatene kaste tåregass. Etter en stund kan vi prøve igjen, til soladtene kaster andre pulje med tåregass. Dette vil pågå en stund og det hele vil avsluttes når soldatene kommer med vannkanoner eller stinkbomber". Og slik var det, bortsett fra at vi sluttet litt før leken var god. Altså ingen vannkanoen eller stinkbomber. Det mest overraskende her var at jeg møtte 11 Kvekere fra Norge. De hadde en gjennomsnittsalder på 70 og gikk først i toget. Fra forrige semesters pensum kunne jeg mimre at kvekerne var kristendommens absolutte venstreside og svært aktive fredarbeidere. Noen har vel kanske hørt om kvekerbolisjonister fra slavebefrielsen i Amerika? Jepp, det var dem! I det hele tatt ble tåregass og slagord mye hyggeligere i deres nærvær og gode selskap, og jeg stortrivdes!Ingen grunn til å skremmes av bildene over altså!

Kultursjokk 1

Jeg liker jo å tenke at det er en logisk forklaring på alt, men noen ganger blir også min antropologiske interesse mettet og jeg får lyst til hyle høyt og ta en time out. Jeg har jo allerede gitt uttrykk for frustrasjon på jobb, hvor alt jeg sier blir besvart med at dette virkelig ikke er noe problem å snakke om og at jeg må bare føle meg som hjemme. Det er også andre ganger jeg må spenne alle sanser og hjernesceller for å ikke fornerme noen.

Humor er alltid en litt vrien nøtt som identiteten i stor grad står og faller på. Når noen proklamerer at de har en god historie eller vits, utsetter en seg selv for å mislykkes totalt hvis publikum ikke synes det er morsomt. Å miste ansikt forran gode venner er noe en alltids kan takle, men dette kan være uhelbredelig hvis forholdet er litt lenger ut i periferien. Derfor er det viktig å le på rett plass slik at det ikke pinlig verken for meg eller fortelleren. Selvfølgelig finnes det kjennetegn som en kan linke til sin egen humor. Det er som vanlig mye geografi som er lik. Svenskevitsene er fra Jordan og målbohistoriene (eller fordi som kjenner til Gratangen kommune-vitsen fra Golden Gole) er fra Hebron. I Hebron er det TIPH som får gjennomgå -en grupppe observatører som desverre ikke kan gjøre annet en å observere og raportere. Men raporten må innom de israelske myndigheten og kommer skjelden lengre. Ikke rat disse får gjennomgå.

Nå er det absolutt mye god humor i dette landet (jeg vet ikke om jeg har nevnt Jawads historier), men det er ofte litt kritisk når noen skal fortelle en eksplisitt vits eller når språket rett og slett ikke strekker til. Begge disse tilfellene møter jeg støtt og stadig på jobb. Blant annet er Diab, som på alle måter er en meget hyggelig og snill herreman, derimot en svært vrien nøtt når det kommer til humor. Han er nemlig tørrere enn økenen. Det går ofte i lange historier som ender ut i ingenting....hahaha! Det høres jo umisskjennelig ut som mine egne historier..... Men kanskje jeg kan tørre å si at dette er et hakk verre. Greia er at jeg må alltid ha en latter på lur, overveie alt han sier og unngå for mange sekunder mellom spøk og latter. Her om dagen kom han hummrende på jobb og fortalte at han hadde hørt en morsom vits om TIPH. Jeg spente alle sanser til og feilet. Sekundene før latteren ble for lange og satte en lite troverdig klang på strupebåndet. Her er en gjenfortelling

En ny TIPH-ansatt kom til Hebron med svært labre språkkunnskaper innen arabisk. Dette førte blant annet til at han endte opp med å spise hommus til et hvert måltid da dette vare det eneste han kjente navnet på. Etter to uker var han blitt grådig lei så han fant ordet kjøtt i ordboka. Klar for ny og variert diett gikk han til en shawerma og sa at han skulle ha kjøtt. "Jasså, skal du ha kjøtt" sa mannen bak disken som sto og kvesset sin kjøttkniv. Da ble pingle-TIPHen så redd at han sprang hjem. Neste dag kjøpte han hommus

Poenge her er jo at TIPH er ubrukelig, men Diabs stemme er i tillegg meget monoton og røper ingen høydepunkt for fortellingen. Han bruker heller ikke ord som pingle-TIPH, som absolutt hadde vært litt morsomt fordi han er en supertørr person. Jeg var altså sjanseløs

Et annet problem er jeg møter på jobb er Fnisejentene. Dette er jenter på min egen alder som på grunn av dårlig læreplan på skolen ikke kan si noe adekvat på engelsk. Stort sett kan ordene de kan telles på en hand og da er "love" og "beatiful" to av dem. Dette er på alle måter veldig trist, men det har også fått meg litt rare situasjoner. Fnisejentene pleier nemlig å komme på centeret, trenge meg inn i et hjørne, før de iser ting som "I am..", "You..." eller "My name...". Lenger kommer de skjelden før de knekker sammen i latterkrampe. De klarer ikke å slutte å le, de klarer ikke engang å stå, noen ganger må de sette seg på gulvet, andre ganger holder det å støtte seg til en stol. Dette pågår i flere minutter før de summer seg og de springer til speilet for å rette på sminken. Om dette går under kategorien humor er jeg ikke sikker på, for de ler fordi de tror eller fordi de føler de driter seg ut. Men jeg har ikke helt klart å skjønne hva jeg skal gjøre mens de ler seg ferdig. Jeg prøver å smile vennlig og spørrende som om jeg er klar til å forstå resten av setningen, men dette har til nå bare ført til mer hysterisk latter.

Jevnaldrene gutter er en skjeldenvare på mitt senter. Men vi har likevel fått smakebiter fra Nikolaj og Rasmus venner fra deres arbeidsplass. Den hotteste og aller morsomste vitsen på de mannsdominerte vannpipebarene er denne (det må skrives på engelsk da det grisete ordet ikke brukes av den som skriver)

"Someone called you yesterday"

"oh, who was it?"

"The one who fucks you"

Det er først når griseordet kommer at guttene legger seg ned i sofan med magekrampe og hikster etter luft, så det er åpenbart at det er dette som er morsomt. Dette er likevel en vits som våre vestlige, men også skjøre feminine ører kunne høre. Guttene hadde derimot vært på guttekveld her i forrige uke. Her hadde det blitt sakt ord utenfor vårt eget vokabular, og fantes det ord for det, nektet de å si det

Det er ikke meninge å gi inntrykk av en primitiv humor. De vi omgås til daglig, som Jawad og Jamal og deres venner som alle har navn på A er virkelig morsomme. Dabs humor er tørr slik som en hvilken som helst tørr nordmanns humor er tørr. og det er virkelig mye dårlig humor blant ungdom i Norge. Likevel er jeg mye mer vant med den, og vet hvordan jeg skal komme meg ut av situasjonen med æren i behold. Hvis det er noen som lurer på hvordan min humor klarer seg, kan jeg fortelle at den foreløpig flyter på at jeg er en utlending som smiler mye mens hun veiver med armene og lager en hel del immiterende lyder.

Arbeid en helst bør føle seg hjemme i

Først vil jeg bare ha avklart en liten misforståelse! Jeg har aldri stått sammen med de som kastet stein! Det jeg prøvde å si i forrige innlegg var at kasting av stein er totalt meningsløst og bare til fordel for den Israelske regjering. Under den første demonstrasjonen hvor steinkastingen foregikk var jeg sammen med Mediasenteret som har ansvar for oss og vi sto på trygg avstand bak de israelske soldatene. Den andre og sistnmevnte demonstrasjonen var en organisert og fredelig demonstrasjon som vi var oppfordret til å delta i siden vi var fra utlandet. Ingen hadde kastet en eneste stein da tåregass og lydbomber utløstes. Men jeg lover at jeg skal være forsiktig. Jeg har ikke mistet all formuft. Det er en alvorlig situasjon i dette landet og vi minnes på om det daglig. Nå for tiden har myndighetene stengt alAqsa moskeen i Jerusalem som er muslimenes helligste punkt i Israel/Palestina. Den ble stenkt da det oppsto sammenstøt mellom muslimer og jødiske bosettere. Jawad sier regjeringen hele tiden presser palestinerne med hensikt å starte en ny interfada. Bare slik kan de gjenvinne støtte fra omverdenen. Jeg har ikke tenkt til å menge meg blant sinte palestinere under slike omstendigheter. Heller ikke i ander omstendigheter

Så, nok politik for en stund! Jeg skal i dette innlegget snakke om mitt heroiske voluntørarbeid. Det var jo derfor jeg kom hit. Som jeg tidligere har nevnt har ikke ting blitt slik en skulle tro. Og det var jeg jo klar over før jeg dro, men så klarer en ikke å la være å danne et bilde likevel. Palestinian Child Art Center skulle først vise seg å være et senter uten barn. Videre ble jeg satt til å gjøre en hel masse sekretærarbeid. Senteret hadde to damer hvor bare den ene snakker litt engelsk. Min kjære prosjektleder Diab kommer skjelden før 12 og sjefen over alle sjefer Samjh kommer alldri før halv 4 og blir alltid veldig skuffet og overrasket over at jeg måtte gå da arbeidsdagen var slutt. Det har vært mye frustrasjon og forvirring. De to første ukene fikk jeg nye arbeidsoppgaver hver dag og det var skjelden jeg følte at jeg hadde noen peiling på det jeg gjorde. Ofte sa Diab at jeg skulle søke på diverse ting og slik finne noe som passet. Finne hva? Som passer for hva? Svaret var skjelden mindre forvirrende " Don`t worry, feel like home!". For hver gang denne strofen kom, jo lengre fra hjemme følte jeg meg. Ofte rakk jeg ikke en gang å spørre før denne strofen kom. Noen ganger hadde jeg ikke en gang et spørsmål før de sa det

Så de første ukene hvar altså svært forvirrende. Noen ganger var jeg heldig og ble satt til å skrive prosjektbeskrivelser for diverse prosjekter som trengte å blir finansiert, andre ganger var det beste jeg kunne gjøre å koke te. Da jeg kom, virket det som at de allerede hadde en plan for meg. Men denne planen ble bare mer og mer uklar, og prosjekter de snakket ivrig om den ene dagen ble ikke nevnt igjen neste dag.

Diab er veldig glad i ordet workshop, så jeg fattet etter en stund at dette var veien å gå. En annen ting jeg hadde merket meg var den labre engelskunnskapen til alle som kom innom. Skolebarn i dette landet har en time engelsk daglig, men i praksis strekker skjelden denne kunnskapen seg lengre enn til at de kan si "Welcome to Palestina" og "What`s your name" på gata. Konversasjon uten for disse rammene blir ofte mødt med forvirrede blikk. En kvinne som stadig stikker innom arbeid,som er rellativt god i engelsk, kunne fortelle at engelskundervisningen er så og si en enveiskommunikasjon fra kateteret, hvor læreren snakker hele tiden og barna drømmer om friminutt. Diab var overbevist om at dette var midt område!

Vel, engelsk har aldri vært mitt område, og heller kanskje ikke barn. Men jeg var lei av å ikke vite hva jeg skulle gjøre så jeg grep sjansen. Etter mye om og men, utsettelser og andre ting som jeg bare skulle føle meg som hjemme i, sto jeg klar forrige mandag og ventet på mine første elever mellom 15 og 16 år. Eller, for all del, dette var en workshop og ingen engelsktime. Altså, målet skulle være få så mange over språkterskelen som mulig. Ikke gjennom pugging og gramatikkmessing, men gjennom lek og morro.

Jeg er forsåvitt gansk glad i lek og morro, men lek og morro er jo bare en sosial konstruksjon, og hvem vet hva som er lek og morro her. I verste fall kunne jeg få noen sinte foreldre på nakken. Eller som Diab sa "maximum, they wil throgh a ston at you. But that is just our nature you know". Jeg hadde derfor lagt lek-og-morro-terskelen på et svært fredelig nivå første gangen. Oppgaven var å lage en presentasjon av seg selv gjennom tegninger og tale. Jeg hadde selv laget en tegning som fortalte om min nærmeste familie, at jeg likte å lage mat og klatre, at jeg studerte og ellers tenkte på boller med blåbærsyltetøy og kameler. Det falt vist i smak, men jeg tro det var mest fordi jeg var en spennende utlending

Det er ganske interssant å se barnas tegninger. Alle, uten unntak, tegnet Palestina og det palestinesiske flagget etterfulgt av teksten "I lov Palestine", eller "I hope som day I will be free". Flere hadde tegnet Israel som en kveleslange rundt Palestina. Mange hadde tegnet alAqsa moskeen i Jerusalem. Flere hadde også skrevet ned drømmer om å en gang å få se havet. Den muntelige framførelsen gikk i samme sjanger. Først navn, deretter "I love Palestine", deretter familie og hobbyer som TV og makeup. Noen ganger kom de bare med sitt elsk til sitt land før de satte seg fornøyd ned på stolen. Dette er temaet som går igjen i andre workshop jeg ikke har vært en del av, så det er ikke bare fordi jeg er der at de blir så fiksert på sin egen nasjonale identitet. Det er klart at deres situasjon gjør dem mer bevist på det å være palestiner. Hadde vi blitt okkupert av sverige hadde nok også våre barn sluttet å tegne røde hus med himmel øverst og gress nederst. Å tegne palestina og flagget var for noen tiår tilbake ulovelig og det er flere historier om barn som ble hentet på skolen av soldater etter å tegnet flagget. Jeg er veldig taknemlig for min barndom med røde hus.

Da timen var slutt og Diab ville ha evaluering fikk jeg terningkast ti:)! Men dette har nok igjen veldig mye med at jeg var utlending. Uansett fikk jeg plutselig lov til å holde to klasser i uka med 25 elever i hver og ting begynte plutselig å skje. Nikolaj og jeg hadde en stund snakket om å få til å samle en gruppe som kunn lage et stort bilde på muren. Svaret fra Diab var plutselig mer imøtekommende: "Don`t worry, feel like home!". Dette prosjektet begynner neste mandag, og for alle som lurer er det helt lovelig.

Jawad har sin lille hule på veien min til jobb, og etter som morgenen på senteret er svært daff har jeg ofte endt opp der for en kopp kaffe. I dette landet er en kopp kaffe alltid en god nok unskyldning. Her om dagen spurte han om jeg var fornøyd med arbeidet, og jeg sa at det ikke var like lett å forstå hva jeg skulle gjøre og at det ble en del dødtid. Som vanlig har jawad løsningen på alle problemer. Jeg og Elise har derfor fått vårt eget prosjekt. Vi skal danne et bilde av kvinnen i Hebron gjennom intevjuer med 20-30 damer fra forskjellige samfunnsklasser og situasjoner. Vi har laget 20 spørsmål sammen med Javad og de andre voluntørene og her er det blitt mye interessant! Sluttproduktet skal bli en artikkel som gir et bredere bilde av den undertrykkede muslimske kvinnen. Jeg vet at dette er blitt gjort før, men det er likevel veldig fint å være med på. For selv om jeg har lest diverse artikler om den frie muslimske kvinnen, er det fremdeles vanskelig å tro på. Desuten betyr dette mye kaffe og tedrikking framover og en mulighet til å få kontakt med flere kvinner, noe som ikke er så lett.