Nok en blogg om dårlig vær

Det er stadig en mer spent situasjon i Hebron. At Ibarhim-Moskeen stå i fare for å bli overtatt av myndighetene ser ut til å skape harme over hele Vestebredden. I går ble Rasmus og jeg stoppet i en chekpoint mellom Betlehem og Hebron. Soldaten som sjekket passene så litt rart på oss.

"Det er veldig farlig i Hebron nå for tiden. Hva er det dere har der å gjøre"

"Vi er turister"

Det er mer enn selv han kan tro på. Han flirer litt og vinker oss videre

Vi entrer Hebron i det himmelen revner og Gud sender en ny syndeflod over oss. Regnet gjør veiene til elver. Tordenet buldrer langt inn i øregangene etterfulgt av lysglimt som lyser opp hele byene i et dystrere lys vi er vant med. Forbi oss kjører det biler og busser med mennesker hengende ut av vinduene som hoier og heier og veiver med diverse flag. Det hele er helt surrialistisk, er det krig eller dommedag?

Nå vi endelig er hjemme, så våte at vi kan le hånelig av alle verdens druknede katter, får vi forklaring fra Nika, en risk tyske som nå bor sammen med oss i stde for Mette som har flyttet til Ramalla

" Det har vært fotballkamp! Hebron vant!

Jeg elsker irer, selv når de kommer fra Tyskland

Men det er en spent situasjon her nå. Tirsdag ble vi invitert på middag hos Lailas søster i en landsby utenfor Hebron. Laila skulle egentlig vise oss veien, men sønnen har plutselig blitt arrestert. Hun aner ikke hvofor. Vi treffer datteren hennes, men hun trekker nesten likgyldig på skuldrene når jeg sier at jeg er lei for det som har skjedd broren hennes. Vi kommer oss til landsbyen på egen hand, men når middagen er fortært er det for sent å reise hjem og vi får overnatte. Tidligere på kvelden observerer vi et helekopter over landsbyen som skyter ut lysraketter. Lailas søster og trekker på skuldrene og sier at det er et tegn på at noe vil skje i natt. Midt på natten blir vi vekket av faren i huset. Det er soldater rett utenfor. De har tatt naboen. De kjører bort i en stor fangebil

Den fredelige internasjonale og årlige demonstrasjonene 25 februar markerer ikke bare Muhammeds bursdag, men også årsdagen for masakeren i Ibrahim moskeen. Demostrasjonen er for åpning av Gamlebyen, og mot okkupasjonen. Det er en fredelig demonstrasjon og vi møter både israelske og internasjonale hjelpearbeidere og aktivister som ikke er i byen til vanlig. Det er også en dag hvor alle de palestinske partiene skal stå sammen. Politi og soldater er beredt så arrangørene av demonstrasjonen vil være lur. Vi skal entre gamlebyen fra en annen vinkel. Vi hiver oss på en buss og ender opp på noe de kaller et fjell. Når vi prøver å komme oss ned fra det blir vi stoppet av tåregass. Vi føler oss litt lurt, det regner og det er kaldt. Vi prøve en ny vei, gjennom et hus og over en muslimsk kirkegård. Omsider når vi fram. Ved en av chekpointene til den ene jødiske bosetningen står det ca 70 mennesker og roper mot en sperring av soldater som stadig ber dem om å trekke ti meter tilbake.

"One, two, three, four! Occupation no more!"

"Five, six, seven, eight! No more killing, no more hate!"

Vi hev oss med i ropingen, møtte en danske som ikke var vår og klipset bilder. Våre to dansker er av det røde slaget og har nesten like stor reaksjonevne som palestinerne når det kommer til demonstrasjoner. Rasmus har derfor tatt helomvending og er allerede 50 meter fra meg i det jeg skjønner at noe er i gjerde. Først en lydbombe, så tåregass. Jeg stapper nesen med løk mens jeg spinger det min minkende kondis kan klare. 100 meter er bena ferdig. Hebronreisen er ikke hva en kan kalle en helsereise. Men det står dårligere til med Nikolaj som sto en meter fra lydbomben og som må leve med et brendene øre resten av dagen. Men dette er slutten på demonstrasjonen

Neste dag skal det holdes demonstrasjoner over hele Vestbedden mot overtagelsen av Ibrahim-moskeen. Men heller ikke værgudene er på palestinernes side. Afrikaregn og monsun er begge på ville veier denne dagen og de fleste holder seg hjemme

Vi dar til Betlehem ( som bety "Byen av kjøtt") og søker ly for regnet i Jeusus fødekirke (Det vil si, sansynligvis var han født i Nasaret, men så var det denne frelseren som skulle fødes i Davids by som profetene hadde snakket om...). Vi får aldri se hulen han skal være født i. Køen er allerede fylt med 5 busslass med turister. Bussene kommer fra Jerusalem og går direkte gjennom muren. Mange av de som kommer hit med disse bussene er ikke klar over at de befinner seg i Palestina.

I et opphold i regnet går vi avsted for å se på grafittien på muren. Til min store fortvilelse er det noen som allerde har tegnet en megastor kamel på den. Muren er dekket med farger, symboler, bilder og budskap. Min favoritt: "Give me my ball back"



Så åpnes slusen igjen. Vi deler oss. Nikolja og Elise drar til Mette i Ramalla mens jeg og Rasmus må kapitulere med for våte sokker. Taxisjåføren ser på oss når vi sier vi vil til busstasjonen for Hebron

"Dere vet det er farlig i Hebron nå for tiden?"

Et steinkast fra steinkasterne

På mandag ble jeg med Elise ned til Gamlebyen for å ta bilder av butikken til Laila. Dette er en meget hyggelig dame som driver liten butikk med håndtverk laget av en håndfull damer fra landsbyene rundt Hebron. Dette er en av de få butikkene som fremdeles kan garantere for at ingen av varene er laget i Kina. Dette er også blitt et møtepunkt for alle slags mennesker da hun alltid har tekannen klar. Elise skal lage henne en webside, og min dag var åpen, så jeg ble med.

På tross av at det var mandag var alle butikkene stenkt, og halveis nede i byen fikk vi vite hvorfor. Israelske myndigheter hadde lukket Ibrahim moskeen for palestinere. Det var også lekket ut en plan om å ta overe hele moskeen og gjøre den til israelsk eiendom. Slik ville det bli enkelt å lukke området for palestinere, gjøre det om til museum eller omdanne det hele til synagoge, når enn de måtte ønske det, uten at palestinere kan gjøre annen motstand enn å kaste stein. Men steinkastende palestinere er også nettopp det Isrelseke myndigheter trenger. dette kan vise verden nødvendigheten av muren som israelerne kaller sikkerhetsgjerde, av den enorme hæren som israelerne kaller sikkerhetsstyrker. Slik kan de ikke bare vise verden at palestinerene trenger å bli kontrollert, de kan også vise sitt eget folk som i Israel begynner å bli passe frustrert over regjeringens pengeprioritering

Ved ingangen til Gamlebyen var det allerede en stor menneskemengde som ikke kom lengre fordi veien var stenkt av palestinsk politi. Vi slenkte oss med franske Paula (en annen voluntør), pekte på kamerane våre og sa vi skulle møte noen andre journalister og slapp gjennom. Det tok ikke lang tid før vi fant Mossa, en kollega av Elise fra Mediasenteret, som vi hang oss på. Lenger opp i gaten hadde steinkastingen allerede begynt.

Ja, mamma og pappa, sitter dere nå og tenker at Bjørghild ikke bør slippes ut i verden for seg selv. At hun nå som blærete palestinaekspert kan heve seg over UD sine oppfordringer om å ikke dra til Palestina, og hvis en ikke klarer å la være så la i hvertfall være å oppsøke store sinte menneskemengder. Joda, det var sinte mennskere som kastet stein. Gaten var allerede fylt med stein og noen av palestinerne brukte slynge slik at steinenen nådde iponernede langt. Soldatene reagerte med å regelmessig skremme flokkene med lydbomber og tåregass. Det er vel her jeg skal fortsette med den spennende historie hvor jeg søkte dekning bak en sprengt mur og det regnet stein og bomber fra alle kanter. Men det var det ikke. De som kastet var mellom 10 og 16 år og selv om de har god trening i å kaste stein kastet de skjelden langt nok. På trygg avstand sto de israelske soladtene som bare ventete på å presse steinkasterne tilbake, og bak disse igjen sto vi.

Klokken 11 ringte Diab, som aldri er sen om å ringe når jeg ikke er der han tror jeg skal være og som lever i konstant frykt for at jeg skal gå meg vill. Jeg forklarte situasjonene og sa at jeg ønsket å bli å se hvordan situasjonen utviklet seg. Jeg så for meg at han kom til å kommandere meg hjem, at han ville sette igang en redningsaksjon eller forlange å skjerme meg fra alle konflikter for resten av oppholdet. Så, hva svarte han? "Ta det helt med ro og ta den tiden du trenger. Forresten ta resten av dagen fri! in shalah!". De er rare disse palestinerene

Etter mye klipsing med fotoapparatet, springing fram og tilbake, virket det som det hele var over. da ble vi ringt opp av Nikolaj og Rasmus som var kjempebekymret. De hadde sittet på senteret sitt og fulgt med på BBC og New York Times som begge hadde hendelsen som en av hovedoverskriftene. De beskrev den som en av de verste opprørene på lang tid. Det er mulig at det også var det, men ingen hadde blitt skadet alvorlig, og soldatene hadde hatt forholdsvis god kontroll på det meste. Det er egentlig litt rart hvor lenge en mengde kan kaste stein. Deres stein når ikke fram til soldatene, deres harme når ikke fram til myndighetene. Fra midt ståsted virket det hele meningsløst. Det er synn at dette skal bli en hovedsak når størsteparten sitter hjemme og ikke orker mer. For det det er slik Jawad og mange andre føler det. På torsdag skal det være den årlige fredlig demostrasjonen i Hebron hvor gamlebyene skal være åpen for alle. Men Jawad vil ikke delta her heller. Han mener det er grunn nok til å sette ham i fengsel. Jamal løfter bare oppgitt på skuldrene. "Detter er slik myndighetene har tatt seg friheter hele tiden. De er alltid et skritt forran oss. Når de handler er det pent lite vi kan gjøre med det"

Med Jerusalem for våre føtter

Så var det helg igjen og vi følte at tiden var inne for Jerusalem, verdenes helligste by. Elise og Mette hadde dratt dagen før, mens vi andre ble igjen for å delta på grillparty hos Adli - grunnlegger av IPYL. Som vanlig forspiste vi oss totalt, før vi satte oss ved siden av Jawad som ikke lot seg be to ganger om å fortelle en god historie. Deretter bar det videre til det ukentlige loppemarkedet som begynner midt på natten, på nytt sted hver uke, fordi det egentlig er ulovlig. Så var kvelden over og vi hadde nok en gang overlevd Jawads sprell og påfunn. Vi prøver å slappe av så godt det lar seg gjøre. Som Jawad sier:"Maximum, maximum! You will die", etterfulgt av rungende, og høyt elsket latter.

Det er igjen helt utrolig hvor lite dette landet er. Jeg var ikke lengre enn halveis inn i Cassadega med Bright Eyes, før Jerusalems murer sto forran oss, allerede sprekkeklar med turister og selgere. Vi kastet oss inn i det og fant tilslutt et rent hostell ved Jaffa gate med takterasse og utsikt over hele gamlebyen. Dette er egentlig bare en liten prikk i bybilde omkapslet av en mur. Men du og du hva de kan skilte med. På vårt hostell, som var byens eldste, kunne de skilte med både Mark Twain og en annen ukjent selebrihet. Men i dette området har også jødenes tempel stått, som var selve fundamentet og kontaktpunktet med Gud helt fram til år 70 da det ble ødelagt av romerne. Videre har det huset et tempel for Zeuvs, men enda viktigere, er dette området hvor Jesus gikk sine siste steg og Muhammed reiste på sin siste himmelreise. Når så mye helligdom presses innenfor et par kvadratkilometere, er det ikke rart det blir nabokonflikter. Jeg finner det litt rart at Gud ikke tenkte på det da han sendte sine budbringere og seg selv til dette området. Han hadde nok litt høye forventninger for sitt eget skaperverk. Det er kanskje heller ikke så rart at utenfor den gamle bymuren, finner man en ny mur av turisbusser fra Spania, Israel, Italia og Amerika.

Vel innlosjert bar det til Jaffa gate, hvor vi skulle møte Mette, Elise og hennes israelske venn. Utenfor gaten satt vi med hver vår mageknipe, mens vi følte på kontrastene. En time unna lå Hebron, med så mange mennesker som vi hadde blitt glad i. Palestinere som ikke en gang kunne reise hit fordi de hadde feil farge på passet, som stadig får mindre bevegelsesfrihet og som rett som det er blir satt i fengsel av israelske myndigheter. Menneskeflommen som rant forbi oss besto av ortodokse jøder med hårlokker og bønnesjall, turister med machende capser og rompetasker, og rikelig utstyrte sikkerhetsvakter. Mens vi satt der kom det også en herremann i sivil, med stor ryggsekk og en uzi over brystet

Gjenforent med de andre kastet vi oss inn i strømmen og lot oss føres inn i det aller helligste. Og jommen sa jeg hellig! I gaten der Jesus en gang hadde slept sitt kors, satte vi oss fast mellom en gruppe med gule hatter og en annen gruppe med blå som fikk alt de trengte å vite gjennom høretelefoner og mp3-spillere. De først nektet å flytte seg fra det stede Jesus hadde støttet seg på, de andre rikket seg ikke fra der han hadde falt. På alle kanter var det turistbutikker som solgte alt fra lokalt neonfarget godteri til importerte pashmina fra India. Her hang t-sjorter med det israelsek flagg og budskapet "Uszi - The only solution" , ved siden av T-skjorter som proklamerte "Free Palestin". Her solgte palestinere utskjerte sitater fra koranen, så vel som Davidsstjernen. Det hele var som en feberfantasi, en videokassett som var satt på spoling, en hysterisk David Lynsh- film som ikke kunn stoppes.

Og så sto vi forran klagemuren. Det eneste som står igjen etter det gamle templet. En luftlomme i gamlebyens kjas og mas. Og rett over den eldgamle muren ruver Klippedommens gullkuppel. Vakkert på mange måter, men fremdeles ikke hellig. På tross av at dette er jødenes helligste sted er plassen forran utstyrt med helt vanlige hvite plaststoler. Men nå er det ikke stolene som er hellig da, og det bør være sakt at på disse satt det også jøder med og uten ortodokse krøller i dyp transebønn. Sprekkene er allerede fylt til randen med bønner fra troende. Det er også nå mulig å sende bønner per mail.

Etter en bedre middag til en dyr pris dro Rasmus til hostellet med feber, mens jeg og Nikolaj dro til byens hotteste utested (som likevel svært få hadde hørt om) for å møte de andre som hadde spist hos Elises venn. De kom aldri, men det vi hadde fryktet var et larmende diskotek viste seg likevel å være en trang bar med grei musikk. Menyen deres kunne virkelig skryte av en bred musikksamling, fra gamle klassikkere som Beatles og Pink Floyd, til mer alternativ musikk som Radiohead og U2. Det lo vi ganske lenge av!

Neste dag skulle Olivenfjelle bestiges. Et fjell som er tre konglekast fra gamlebyen (vi prøvde) Dette er for jødene stede hvor menneskene skal dømmes og forenes med Gud på dommedag. Derfor preges ikke lenger dette fjellet av oliventrær, men av gravplasser. Hele berget er dekket av gravstener for mennesker som ønsker å komme nærmest frelsen og det hele minner om en bikubeplantasje. På tross av at dette er mer et berg enn et fjell, var det en kamp å komme opp. Sabbaten hadde gjort at butikkene var stengt og vannet måtte rasjoners over mindre og mindre slurker under den stekende solen. Men på toppen fikk vi en fabelaktig utsikt som virkelig var vert all slit og svette

Og med dette bør jeg avslutte denne blogg, da den allerede er alt for lang. Til sist vil jeg bare si at det ikke er det lureste å dra til Jerusalem i helgen da sabbat og fredagsbønn gjør at det er umulig å besøke de mes spennende plassene. Vi fikk blant annet aldri komme inn i Klippedommen, eller besøke Davids by. Men jeg fikk drikke Cappucchino og spise noe annet enn hummus og falaffel. Og selv om kaffen var mer en latte med ekstra mye melk og ingen frydfull opplevelse, var det vert det.

En offentlig fest

På tirsdag var vi invitert til en offentlig fest. Klokken tre skulle barn og ungdom fremføre diverse musikkprosjekter, og både byens øverste ledere og representanter fra det britiske ambasaden skulle holde taler. Diab, min prosjektleder, kom med skriftlig invitasjon, og halv tre dro vi fra kontoret i jallajalla-fart i Diabs bil som han hevder ble laget ført bilbeltets tid

Det ble en festelig opplevelse og til tider en smule flaut. Det begynte bra med en gitarsolo med spanske rytmer, etterfulgt av en lokalt perkusjonstykke. Diab var i storslag og nynnet og humpet opp og ned fra stolen. Diverse taler på arabisk ble holdt. Mikrofonene spraket, og falt ut, og kom tilbake. Mikrofonen ble byttet ut og fikk en helt annen lyd. En gutt spilte Til Elise med panfløytelyd på keeboard, men kom desverre aldri lengre enn halveis inn i første sats hver gang. Stykket ble likevel langt da han spilte de to første notene ekstra lenge. En i publikum tok til og med opp hele seansen på mobiltelefon og satte det på omspill med lyden på slik at Elise vandret langt inn i neste musikkstykke. Diab klappet ivrig og sang med på det neste innslaget som var et kor

Så kom det store høydepunktet med Black Revolution - en lokal rappegruppe som utvilsomt er de kuleste typene i byen for tiden. Språket er på arabisk og temaet er selvfølgelig samfunnsrelatert. Så store er de at de fikk to sanger på programmet. Selv om lyden for en gang skyld holdt seg stabil ble opplevelsen bare rarere og rarere. De hadde den rette movesen inne og kunne sine tekser, men hva hjalp det når publikum er fra konservative Hebron. Diab satt stiv på stolen og etter første sang sa han at han ikke likte rapp og nektet å klappe mer enn med to fingre.

Avslutningen overgikk likevel alt annet. Det skulle ble en feiende avslutning med Bethovens 9. symfoni, og alle som hadde bidratt skulle delta. For barnas skyld kan jeg ikke annet enn å bebreide den ansvarlige som hevdet at dette ville sette en flott punktum for arrangementet. Det tok i det hele tatt litt tid før jeg skjønte at de hadde begynt og at de ikke bare stemte gitarene. Lydmannen mistet totalt alle evner en lydmann skal ha. Trommene hadde en rytme, keebordet en annen. Noen spilte feil og begynte på nytt og igjen kom de ikke lengre enn til første sats som ble gjentatt og gjentatt og gjentatt og gjentatt. Til og med Diab ble frustrert. Det hele ble avsluttet med en rask c-akord og et trommeslag på etterskudd

Men selve opplevelsen avslutter ikke her. For nå måtte festen pakkes ned, og det i en rykende fart. Alle sprang rundt og ropte jallajalla på hverandre. Jeg surret ledninger for harde livet og når det ikke var mer å surre sprang jeg rundt og var nok mest i veien. Men det viktigste er at en ser travel ut. Igjen er dette hasverket et mysterium. Det ender alltid opp med at en må vente på neste ledd i prosessen, som denne gang var bilene som skulle hente utstyret.

Så var det hele over og jeg og de andre var alle enige om at det hele hadde vært opplevelsesrikt. På veien hjem så vi verdens største geit. Den var stor

Let`s go to the desert

I Midtøsten har de helg på fredag og lørdag. Slik kan muslimer gå til fredagsbønn og jøde feire sabat. Helgen stilte også med 25 grader og sol og minne om frostrøyk og blåfrossene likfingre ble plutselig helt fjernt. "Let's go to the desert" sa Jawad, og vi så gjorde.

Vestbredden er et bittelite område. Strekningen som Jesus vandret for 2000 år siden er ikke så imponerende som jeg todde. Hadde han hatt sykkel ville han ha rukket fram til lunsj i Jerusalem, kanskje selv etter en god frokost i Betlehem. Det tar oss 20 minutter å kjøre til dit. Står en på en av åskammene i Betlehem kan en se helt til Jerusalem og her ifra er det også bare en times biltur til Dødehavet eller Ramalla (alle disse tidene er vel og merke beregnet etter Jawads kjøretempo). Dette var vår første reise ut av Hebron i dagslys og med jalla musikk på full styrke og piknikkurv i bagarsjerommet var vi klar for nye eventyr

Landskapet her er hva jeg vil definere som karrig. Det er lite frodighet hvis en ser bort fra druerankene og oliventrærne som de dyrker mye av her nede. Ellers er det mye stein og sand. Husene er hvite og firkantet og en kan like gjerne møte en ny skinnende hvit subaru, som en mann ridende på et esel. Byene er fylt med små matbutikker og fruktbutikker og for hver 100 mete kan en minst kjøpe 2 falaffel eller kebaber. Det er også overraskende mange brudekjolebutikker (her er det snakk om bugnende bløtkakekjoler som ikke bare avdekker de syndige albuene, men som også er skulderløse). Jeg skjønne ikke at så mange kan livnære seg på dette, men det må enten bety at landet er rik på kjælighet, eller rik på skilsmisser. Husveggene bærer også mye grafitti, og selv og en og annen kanskje sier ting som "kuk" og "russ 99", har de fleste mer politiske og nasjonalistiske budskap.

Turen går i rasende fart, opp og ned. Jawad er i kjempehumør med ratte i den ene hånden og øl i den andre. Vi daler sakte, men sikkert fra 1000 meters høyde til 0. Gjevnlig peker Jawad på åskammer hvor det står klynger med hvite hus med røde tak. Dette er jødiske bosettinger med innlagt vann og strøm. De har også egne veier som fører inn til Jerusalem, slik at de slipper unna både passkontroller og arabere. Når en igjen plusser på alle soldatene som er i område for å beskytte dem, skjønne en at det er snakk om mye penger. Men i disse bosettingene er det svært billig å leve godt, mange trenger ikke en gang å jobbe. Husene koste betydelig mindre enn innenfor Israels grenser og mye av strømmen kommer på statens regning. Samtidig er levestandarden på vei nedover i Israel, noe som har skapt stor misnøye blant israels hardt arbeidende og lovlydige innbygere. Likevel kjører vi forbi nye byggeprosjekter. Veien vi kjører på trues også med å stenges for palestinere. Planen er at den skal bli en vei for bosetterene. Slik blir de korte strekningene på Vestbredden bare lengre for palestinerene. Fra en av landsbyene vi kjører forbi stiger det røyk fra. Dagen etter kan vi lese om at denne landsbyen har hatt ukentlige demonstrasjoner mot myndigheteneover en lengre periode. Planen er nemlig å bygge muren slik at den innkapsler denne lansbyen totalt.

Plutselig er det slutt på alle hus og vi står framfor ørknen, ved siden av en illeluktende kamel og en innfødt som surrer oss inn i palestinaskjerf. Vi går inn i rollen som turistsheyker for en kort fotosesion, før vi høffelig levere skjerfene tilbake. Deretter er det igjen jallajalla og vi slenger oss i bilen som tipper over kanten til riket for kameler og fata morgana. Tippe er virkelig rett ord, for veien er stupbratt og grusete, og Jawad er på sin andre øl. Vi overlever.

Etter et kvarters gåtur kommer vi omsider fram til rasteplassen. en liten elv snirkler seg gjennom en dyp dal og danner en bitteliten oase. Jawad setter oss straks til å fange fisk med hov. Men ikke for å spises , men for å ha i kjøleboksen når den er tømt for mat som et provisorisk akavrium. Dette er tydeligvis veldig viktig for Jawad, så våre to danske gutter, Nikolaj og Rasmuss tar på seg oppdraget. Etter godt og vel en halvtime kommer de tilbake uten en eneste fisk, men med ville fortellinger om sauer som kaster stein på dem fra klippene. Det er jammen et konfliktfult land dette. Jawad fisker 5 fisk og vi kan begynne piknikken

Etter at solen har gått ned, hummus, stekte tomater, og kylling er fortært, de smarte fiskene har rømt, og alle er enige om at Bjørghild har fått i seg nok grillede hvitløk er det tid for å dra hjem. Det er heller ingen tvil blant oss vestlige at Jawad har fått i seg nok øl. Jawad hevder der imot at hans liv ikke er mindre vert enn vårt, derfor er han fremdeles kjørbar. Vi kan altså velge mellom å bli steinet i ørkenen av mannevonde sauer eller nok en gang overse at Jawad er full. Vi velger det siste. Men før vi kan dra hjem må vi dra innom dødehavet og være med på en av Jawads mange spøker. Jawad er glad i å spøke, og denne spøken har vi allerede gjort på to plasser i Betlehem. Spøken går ut på at vi skal gi oss ut for være en gjeng rikinger som leter etter en passende sted å holde en storslagen fest. Slik slipper vi inn på de fansie steden i området. Jawad er jammen en spøkefugl.

Snipp snapp snute, så var det helgeeventyret ute

En tur i Gamlebyen

I forigårs hadde vi vårt første kurs i Arabisk med Jamal. Etter to timer med intensiv læring av forskjellige presentasjoner i tillegg forskjellige måter å smatte og harke på, hørtes plutselig alt likt ut og vi var alle enige om at timen var over og at det var tid for te. Arabisk vireker så komplekst at jeg undrer meg over at det finnes litterære mennesker her i det hele tatt. De har 38 bokstaver som har minst tre forskjellige utseender ut ifra hvor i ordet bokstane kommer og om det er skrevet for hand, på data eller i den hellige Koranen. Men i tillegg har de også 8 uttalelser, som markeres med små duppeditter over eller under bokstaven som plutselig utvider spektere til 304 forskellige lyder. Slik blir en avhengig av å hantere harking på forskjellige nivåer alt etter som hvor langte ned i halsen en kan grave. Timen ble til tider ekstremt komisk.

Jamal (med den utalelsen som gir betydningen "søt" og ikke "kamel") har som tidligere nevnt satt av mye tid til oss. Jamal er av den delen med menn i palestina som ikke har sittet i fengsel enda. I følge klassekampen sitter 8000 palsetinske menn i fengsel i dag, noe som utgjør halvparten av palestinas menn over 18 år. Men i denne gruppen er det også barn og flere av de vi har møtt kan fortelle om fengselsopphold uten lov og dom helt ned i 15-årsalderen. Jawad er blant disse som har tilbrunget store deler av ungdommen i fengsel hvor det lengste oppholdet var på 1 1/2 år. Til slutt måtte han gi opp sitt arbeid som journalist og begynne å selge ac-apparater istede. Jamal blir slik fort en av undtakene som ikke har et kriminelt rulleblad hos de israelske myndighetene. Likevel er han merket. Som 12-åring ble han skutt i hode og bryst av isralske soldater under en demonstrasjon

Merkene etter skuddene som traff ham sitter også igjen i en garasjeport i Gamlebyen i Hebron. På vei til Ibrahim moskeen hvor Abraham, Ibrahim, og Josef er gravlagt, går vi gjennom en av byens tidligere største handlegater. I dag preges den av stengte dører, søppel og fornemmelsen av forlatthet. Det er det nærmeste jeg har kommet en spøkelsesby og det er lite som minner om de yrene gatene som en kan finne i resten av byene. Den liknet mer på forlatte kulisser fra en gammel westernfilm, bare at den cowboyen som skulle vente på oss i enden av gaten, med to revolvere i belte, er byttet ut med et israelsk vaktårn med tre soldater med hvert sitt maskingevær. Rundt oss kan Jamal peke på flere slike vaktårn som er spredt rund på åskammene. I alt er det 5000 israelske soldater i området med den hensikt å passe på en gruppe israelseke bosettinger som begynte å dukke opp her på 70-tallet. Slik omtales Hebon ofte som Isael/Palestina i et nøtteskall. Men disse bosettingene skiller seg også ut fra de andre bosettingene som penetrerer det palestinske området. Der andre bosettere har etablert seg rundt de abiske byene, har hebrons bosettere plasset seg mitt inni. Dette er i stor grad isaelere fra amerika som tilhører den ytteliggående nasjonalreligiøs bevegelsen Kach som av resten av verden har blitt stemplet som terrorgruppe. Heller ikke de israelske myndighetene vil anerkjenne dem som et parti, men likevel bevoktes de av soldater rekrutert fra staten.

På veien til Ibrahim moskeen finner vi garfitti på veggene som både taler for et fritt palestina og et rent Israel. Her ligger palestinske hus vegg i vegg med israelske. Over den tidligere handlegaten er det spent opp hønsenetting slik at søpplet som israelerne kaster ikke kan treffe oss i hode. Noen timer før vi kom hadde israelske barn kastet stener på størrelsen av store brostein, ned i en annen gate og truffet en palestiner som hadde blitt sendt til sykehuset. Dette er, i følge Jamal, en aktivitet som de israelske barna ofte gjør etter skoletid. I avisen i dag kunne vi også lese om en palestiner som var drept med 5 skudd i gamlebyen av israelske soldater. I artikkelen hevder soldatene at han var bevæpnet, men de som sto rund forteller at de la en papirkniv i hånden hans etter at han var død

I enden av gaten kommer vi til en ny passkontroll hvor vi vesker og kropper bli undersøkt. Den strengeste av soldatene, som faktisk er en kvinne, spørr om vi har våpen. Når alle mistanker er motbevist kan vi gå inn, men vi må forte oss for snart er det tid for dagens 4. bønnerop. Ibrahim moskeen er kjernen til konflikten i byen. Her er gravplassen til patriarken Abraham, som ikke er bare er stamfar til jødene, men også kistendommens og islams patriark. Det blir ikke bedre av at også Isak, Ibrahim, Sara, Rebeca og Josef har dette som hvilested. Resultatet er at moskeen er delt i to, med to innganger, den ene for jøder, den andre for muslimer. Slik kan de gå til sin helligdom uten å støte på hverandre i det hele tatt. Det eneste glimte en kan se av de andre er når en ser inn i vindue som åpner til Abrahams grav. Da kan en gjennom et skuddsikkert glass se vindue på den andre siden som fører inn til jødenes synagoge

Som tidligere nevnt er hebrons bosettere i stor grad tilhengere av Kach som også i Israel blir betegnet som gale. Men for Kach er Hebron en av de mest vellykkede prosjekter til nå. Gamlebyens ødehet er takket hvere deres kontroll. Målet er å overta hele landet som Gud har gitt dem, koste hva det koste vil. Bare slik kan frelsens tid komme. Det hellige land er kun for Guds utvalgte folk. Alle som måtte motvirke dette hellige mål må på alle måter fjernes. Organisjonen Kach ble ulovlig i 1994, samme året Hebron ble satt på verdenskartet. 25 februar gikk Baruch Goldstein til fredagsbønn i Ibrahimmoskeen og skjøt og drepte 29 muslimer og såret over 100. Israelske myndigheter fordømte det hele og kalte mannen gal, mens han er blitt dyrket som helt av Kachmedlemmer. I bosettingen i Hebron hvor han bodde, har han fått sin egen minnessten

Det hele er enormt intenst, og det er vanskelig å fatte det hele. Hvordan kan mydighetene fordømme denne bevegelsen samtidig som de beskytter den med 5000 bevæpnede menn. På veien hjem fra Moskeen får besøke noen palestinere som enda bor der. Oppå taket kan vi se israelske bosettinger i alle kanter. Nabohuset, som står vegge i vegg, er også okkupert av israelere og 10 meter fra der vi står er det et lys. Der sitter det en soladat som skal skyte alle som prøver å ta seg over til det neste tak. Det er vanskelig å holde seg nøytral i disse omgivelsene... Men det er viktig å huske på at dette er en radikal bevegelse fra Amerika, som ikke representerer israelerne som bor innenfor israels grenser... Det er stor forskjell på de som forholder seg til de grensene FN har tegnet og de som ikke gjør det. Men her jeg sitter i Hebron er det vanskeligere enn noen gang å forstå denne konflikten

Mellom jallajalla og mish mosh killah

Da har det nesten gått en uke og jeg har enda ikke fått skrevet en eneste blogg fra selve oppholdet. Kort sakt har jeg alvorlige startproblemer for denne bloggen fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Skal jeg ta det kronologisk, eller skal jeg hoppe til den første hebronianeren jeg møtte. Eller skal jeg fortelle om min enorme innsats som voluntør, som til nå for det meste har vært litt frustrerende og forvirrende. Eller hva med betydningen av at Hebron ligger på 1000 m høyde, noe som ikke bare fører til at fingrene mine blir kronisk gjennomsiktige og totalt ubrukelig, men også fører til at folk ikke kommer på jobb og Palestinian Child Art Center blir uten barn. Og hvor skal jeg få plass til å snakke om alle soldatene, overvåkningstårnenene og portene som plutselig kan stenge veien ut. Det som er sikkert er at det skjelden blir slik en forventer seg.

Etter et lite avhør og noen mistenksomme blikk fikk vi våre stempler i passene og turen kunne fortsette fra Tel Aviv til Hebron. Det kritiske her er at de kan nekte deg inngang om du sier at en skal være voluntør i Palestina. For en kort tid siden vedtok regjeringen at at hjelpearbeidere, både fra NGOer og statsstøttede, ikke får lengre opphold en turistvisumet på tre måneder. Dette betyr økt ustabilitet i hjelpearbeidet her, etter som alle utlendinger må ut av området hver tredje månde uten å vite om de noen gang kan komme tilbake. Men i vårt tilfelle var det altså lite dramatikk. Tross alt er vi ikke mye mer enn turister

Reisen gikk via Jerusalem til Betlehem hvor Jawwad ventet på oss med bil. Fra tidligere forberedelesesbrev og liknende hadde vi fått klar beskjed om at Hebron var av de mest konservative byene i Palestina. I et muslimsk område innebærer dette tildekking av albuer og knær, alkohol- og røykeforbud og klart separerte kjønnsroller. Reiseskildringer fortalte blant annet at kvinner helst ikke burde snakke til menn, ta dem i handen eller smile til dem da dette gav et intrykk av å være løs på tråen. Jawwad som skulle bli vårt førsteinntrykk av Hebron brøt med alle forventninger. For det første var han full. Ved siden av dette var han proppfull av historier og galgenhumor som ofte begynte slik: "Listen! This is verry important for understand our cultur. Onse upon a time...." Disse historiene gav ikke alltid like mye mening, men jeg storkoste meg. Etter en kopp arabisk kaffe og etter at Jawwad hadde drukket nok et glass vin og fortalt et flersifret antall historier sa han: "So what do you want to do? I know, let's go picniking by the sea " etterfulgt av en rungene latter. Humoren her er at palestinere ikke kan dra til havet på grunn av en massiv mur. Selv har han ikke sett havet på ti år. Dermed satt vi oss i bilen til Hebron - en biltur jeg helst ikke vil si så mye mer om da den etter norsk fornuft var høyst uforsvarlig

Jawwad har siden ofret mye av sin tid for at vi skal ha det bra. Dette er en mann, med konstant dårlig tid med mye jallajalla, men som alltid har tid til å ha det hyggelig. Og dette er en gennerell greie her nede. Uannsett om en skal på jobb eller har et annet viktig æren, skal en alltid innom noen å drikke en kopp kaffe først. Arabisk kaffe som består av en del kaffegrut en del vann og en del sukker. Og når en så skal videre skal en ta en kopp til, som en slags avskjedsdrikk. Det kan slik ta tid før en komme seg på arbeid. Men dette kan løses ved kjøre litt fortere etterpå. Slik har de funnet en balansegang mellom sine to livsfilosofier jallajalla (raske på) og mishmoshkele (ingen bekymringer)

På en av disse kaffebesøkene møtte jeg en av Palestinas største magikkere. Hva dette vil si vet jeg ikke, men han hadde deltatt i mange konkurranser i Marocco osv og hevdet å kunne beskrive huset jeg bodde i, bare jeg fortalte adressen. Jeg så gjorde og han foldet sine hender og falt i dype tanker. Han kom fram til at det var mange trær i gaten hvor jeg bodde. Da jeg ikke ble synlig imonert insisterte han på å se hånden min. Etter et nøye studium av alle linjer og noe som kunne minne om sjanting, konkluderte han med at jeg følte meg fremmed i denne veden. Vel...jeg mislyktes nok en gang i å virke imponert. Så sa han at det var for kaldt

Kulden har ikke bare' preget magikkeren. Den har også satt sitt preg på døgnet vårt. Husene her er av mur med svært dårlige oppvamingsmuligheter. De eneste varmekildene vi har er fra gassovner som bare varmer om en står rett forran dem. Men de er det ikke mange av så dette har ført til daglige krampesmert i mage og kjeve, og et økt ønske om å bli liggende i sengen. Bjørghild som er verdensmester i å være morgenfugl, sov her om dagen til klokken tre, og valgte å bli liggende til kl 4 da det va fridag fra jobb og det regnet ute. Det alle rareste er at nå som det er sol og en grei tempratur ute er det femdeles som en fryseboks inne på kontoret jeg sitter på. Det er ingen overdrivelse nå jeg sier jeg puster frostrøyk der nede

Arbeidet jeg skal gjøre er fremdeles litt diffust. Første dag skulle jeg finne sponsorer til et dukketeater, i dag skulle jeg organisere et bibliotek, og i morgen skal jeg ringe den norske ambasaden og spørre om de har noen norske barnehistorier som kan oversettes til arabisk slik at vi kan ha en fin kulturveksling. Dagens bibliotekarbeid ble i midlertidig stanset da vi ikke kunne finne forfatteren på et hefte som var gitt ut av en palestinsk organisasjon og naturlignok ikke hadde en bestemt forfatter. Sjefen ble ringt og jeg fikk beskjed om å vente til han kom, noe han ikke gjorde.

Magikkeren har på alle måter rett i at jeg føler meg lost i dette. Selv om organisasjonen heter Palestine Children Art Center er det imgem barn her. På spørsmål om hvor barna var svarte de at det var for kaldt. De dukker ikke opp før det er sommer. "Barna" som var her nå var på min alder, de hevdet videre at kulturen her gjorde at en var barn mye lengre enn det jeg var vant med. Men jeg har ikke sett så mye til dem heller. Jeg føler stadig jeg blir satt til oppgaver jeg ikke aner hvordan jeg skal håndtere, men i stede for å forklare meg hvordan tingene skal gjøres insisterer alle på at jeg skal slutte å bekymre meg og starte å føle meg som hjemme. Skjefen min har derimot sett behovet for å øke min datakunskap og ofrer en time hver dag for at jeg skal lære alle programmene i windows. Men jeg kan vel ikke forvente at alt skal gå på skinner fa første dag. I neste uke skal det begynne et dukketeaterprosjekt samt noen nye kunstprosjekter jeg skal få lov til å delta i så håpet er ikke borte enda. Selv om det ikke håes slik ut e det noen meget resurssterke menneske her som har fått til mye og det kan bli riktig spennede å arbeide med dem

Jeg har ikke fått noen familie jeg skal bo hos enda så foreløpig bor jeg hos IPYL som er knutepunktete til den danske organisasjonen. Her bor jeg sammen med norske Elise og danske Mette og jeg begynner allerede å bli litt for husvarm. Dagen er så full av inntrykk som kreve lang fordøyelse og mennesker som prater arabisk over hode på deg. Naturlig nok er det deilig å ha et sted en kan trekke seg tilbake til. En blir også overøst med en voldsom gjestfrihet, alle ønsker å ta deg med til gamlebyen og moskeen hvor Abraham er gravlagt, alle skal ta deg med til ørkenen og alle vil ta deg med til Betlehem. Her om dagen ble jeg, uviten om saken, tatt med til en fødselsdagsfeiring hvor ingen snakket engelsk. Det gikk ikke lang tid før jeg var pakket inn i alle hustes ulltepper og mens det ble diskutert iherdig på arabisk ble jeg regelmessig foret med gule og rosa bløtkaker. Slike stunde kan gjesfrihet føre til følelsen av totalt hjelpesløshet.

Men gjestfriheten har stort sett ført til kjempefine opplevelse. Her kan jeg med en gang rette en spesiell takk til Jamal, Pereen og Jawwad. Jamal og Pereen er våre kontaktpersoner i IPYL og de har stort sett satt av kveldene til å passe på at vi har det bra. Det samme har Jawwar som flere kvelder på rad åpnet sin hemmelige leilighet for oss. Opp en skult trapp fra verkstede hans kan en nemlig finne et hemmelig rom med et inventar som er hentet fra alle verdens motstandsesistanser. Veggene er dekket med Che Gevara, palestinske slagord og bilder fra Kosovo, Irland og Sør-Amerika og alle møble og duppeditter er hentet fra byens hemmelige loppemarked. Her er lagret for alkohol i forskjellige varianter og her møtes en og prater politikk. Kort sakt et shangri la for en hver ung idealist. Men rommet har også en hjemmebygget peis med stor muligheter for matlaging og Jawwad har påtatt seg ansvaret for å lære meg alle Hebrons kokkekunster. Så her er det altså også rom for meg.

Det er så mye mye mer, men dette for være nok for denne gang. Fingrene er stivfrossene og sengen frister med sine åtte tepper. Egentlig ville jeg fortelle om vår tur til Gamlebyen hvor det lever 400 israelske bosettinger som blir passet på av 5000 israelske soldater. Som vanelig er jeg egoist og vil bare prate om meg selv. Men det kommer! Det har bare litt lang fordøyelsestid

Stöv på hjernen

Klokken er 02.25 og jeg sitter på Gardermoen lufthavn. Jeg er på 3. kaffekoppen og er ellers utstyrt med morgenbladet og Thorntons melkesjokkolade med tonkabönner. Om noen timer skal jeg og ei fra Oslo forlate landet, spurte gjennom flyplassen i Vien, for så å lande i Tel Aviv i tretiden. Om alt går bra i passkotrollen skal vi ta bussen videre til Jerusalem hvor vi skal möte et medlem fra IPYL på östsiden, palestinsk side, som skal ta oss videre til Hebron. Her skal vi tilbringe de neste 2 1/2 månedene i hver våre prosjekter. Det lille jeg vet om mitt prosjekt er at det skal dreie seg om barn, kunst og media. Jeg har også sakt at jeg er interessert i å bo hos en lokal familie, men jeg aner ikke noe mer enn at de sa at det skulle de ordne. for å väre helt ärlig har den siste måneden värt pregt av en syk angst for jeg skal väre helt ubrukelig. Hva kan vel jeg om Israel/Palestina-konflikten, hva kan vel jeg om media og er ikke barn noe av det skumleste som finnes. Jeg har mang en gang lurt på hva det var som gjorde at jeg meldte meg opp på denne turen.

Stöv. En av faktorene var rett og slett at det i oktober ble for mye stöv på den bitte lille hybelen min i Trondheim. Friåret, etter bachelor, som skulle fylles med nye erfaringer, frisk luft og spennende reiser så ut till å svinne henn i ekstravakter på sykehjemmet og stövtörking. Hybelkaninenen formerte seg upåvirket av stövsugeren, regninger fylte postkassen, håret (som nettopp var klippet) hadde blitt for langt, pensumet i det ene faget jeg skulle "kose" meg med ble större jo mer jeg leste og mine mangfoldige jobbsöknader ble ikke besvart. Man skulle tro jeg var ekstar rammet av den livsvarige sydommen som kalles "Voksenlivet". Men dette er vel kanskje heller den naturlige utviklingen. Desverre handler ikke det å bli voksen bare om det å begynne å like voksenting, som blåmuggost whiskey og det å sylte sine egen e pärer. Det handler også om ökt mengde sokkevask, regninger og ansvar for opprettholdelse av egen orden. Dette er elementärt, men i oktober ble det kanskje litt for mye for min del.

Men man trenger kanskje ikke reise til Palestina av den grunn. Det er også det jeg tenker i skrivende stund. jeg har aldri värt noe videre politisk engasjert. Jeg har merker at Israel/Palestina-konflikten har hatt en sentral plass i nyhetsbildet, men vet lite om hva det hele dreier seg om. På videregåenede kjöpte jeg et palestinaskjärf for å väre kul, men turte ikke å bruke det da jeg ikke var sikker på dets politiske budskap. Jeg vet at det å holde med Israel henger sammen med FRP og religiös sionisme, men samtidig har jeg en sterk fölelse av at dette er litt svart/hvitt. Så av denne grunn liker jeg å tenke at reisen også beror på nyskjerrighet og ikke bare at jeg misslykkes i voksenlivets evige stövtörking. Selv om Peter Pan var grusomt irriterende da jeg var liten, var han aldri en taper.

Manglen på et konkret mål var også til stede. Mine venner var i spennende praksis hvor de kunne ta teorienen ut i praksis, noen hadde reist til prestisjefylte skoler i utlandet, andre hadde begynt på master og andre igjen var fulletablert med barn og hus. Jeg satt med en diffus bachelor i antropologi, en haug ubesvarte jobbsöknader og en ekstravaktjobb på sykehjemmet - en jobb som etter 5 år ikke var av det spennende og utfordrene slaget . Om dette skulle fortsette ville selvtilliten rette og slett dale til det absolutte bunnpunkt. Jeg ville aldri törre å gjennomföre master eller pröve noe nytt og ukjent. Jeg ville for evig bli i min lille boble på sykehjemmet og ende opp som bitter dame som klagt på systemet. Det krevde rett og slett en drastisk endring!

Vel, i skrivende stund har jeg mest lyst til å spy. Dette kan også bero på at sjokkoladen er fortärt og at jeg er på min 5. kopp kaffe. Men det har vel også noe med at eventyrlyst og önske om ny erfaring har kommet i bakgrunnen til fordel for angsten. Hvem trenger egentlig eventyr når en har gode venner, en klatrevegg og andre materielle gleder som ny mac, pizzastein og alle sesongene i Six feet under. I desember fikk jeg jobb på Godt Bröd hvor kaffemaskina gir meg daglige utfordringer, og når sant skal sies er rommet mitt så lite at det toppen tar 3 1/2 minnutt å stövsuge det.

Men nå det er for sent å snu. Min ekstensielle angst må utfordres og det kan nok også komme godt med når/hvis jeg en dag står som fullvoksen. Så får jeg finne ut av stövet når jeg kommer hjem

PS: På kurset i Köbenhavn i annledning voluntörarbeidet lärte vi at bloggen måtte väre kort da internettbrukere var av det uttålmodige slaget. Dette ser ut til å bli en blogg mest for min egen del, men jeg blir veldig glad for en hver som ofrer litt tid til å lese den