Tidsknipe Tidsknipe

Det begynner å bli dårlig tid igjen, og enda dårligere tid til blogginnlegg- Internett tilgangen harmonerer skjelden med tiden jeg setter av til blogg, og de siste gangene har den blitt slettet etter at nette falt ut midt i skrivingen. Av samme grunn er det mange som skulle hatt en mail, som likevel ikke har fåtte det. Og det er bare beklagelig!

Men for å hente inn tre helgeutflukter må jeg igjen ta ibruk punktsystemet. Så rust dere med te, kaffe og det dere måtte ha av tilbehør. Her kommer nok et megalangt innlegg

• Kalkilia er en palestinsk by som er totalt innelukket i muren. Byen har en sluse, som åpnes 15 minutter gange to om dagen og er en av skrekkekesemplene på hva muren har ført til. Når checkpoint er lukket er det ingen vei ut. Jeg overlater til leserne å tenke seg hva slags problemer dette kan føre til. Vel, det var sol og helg og vi var klar for å se mere lidelse.
  
  Kalkila ligger like nord for Jerusalem, men på grunn av mur, checpointer og passkontroller er en reise som skulle tatt maks en halvtime blitt forlenget med minst to timer, hvor en må innom Nablus og Ramalla. Da er det flaks at vi kan reise gjennom Israel. Men det var likevel vanskelig å finne lidelsen når en sto i byens sentrum. det var sol og et yrendefolkeliv og en grønnsaksmarked som smilte mot deg med alle sine friske farger. Men et tre timers opphold gir jo skjelden et helt utfyllende inntrykk. Etter at vi hadde sett muren som uten tvil omkapslet byen traff vi en fantastisk søt mann som mer en gjerne delte sin livsfilososfier under en kopp kaffe

A husbond without wife
Is like 50 without 5

Blood is for hart
Hart is for life
Life is for love
and love is for you

Mountains can fly
Rivers can dry
You can forget me
But nevercan I

"Har du laget dem selv?"
"Jah! Jeg har bodd i Amerika"
Vi glemmer nok ikke denne mann! Om fjellene en dag kan fly tviler jeg mer på

• Resten av helgen tilbrakte vi i Jerusalem hvor vi slukket alkoholtørsten på Uganda Bar (en bar for venstreorienterte israelere, som er oppkalt etter en av landene som seriøst ble drøftet da FN skulle opprette Israel). Her traff vi tidligere soldater og et litt annet bilde av deres situasjon. Som 17 åring får alle undom i Israel innkalling til hæren. For gutter varer tjeneste-tiden i tre år, mens jentene slipper unna med 2 år. Slik har Israel bygget en av verdens sterkeste militærstyrker. Med mindre du er ultraortodoks jøde og ønsker å studere Toraen istede, er det få smutthull hvor en kan slippe unna. Om en ikke en ikke avleverer sin tjeneste kan en i bestefall slippe unna med fengselsopphold, i værstefall miste statsborgerskap. Da er det ikke lett å være israeler og samtidig motstander av okkupasjonen på Vestbredden. At tre år av tenårene skal settes av til å representere den Israelske stat kan ikke være lett for hvilken som helst israeler. Det er selvfølgelig er det mulighet for å legge inn et ønske om å utføre sin tjeneste innenfor Israels grenser, men det skjelden en garanti. På samme måte kan sekulære sionister ønske seg til Hebron der de blir satt til å beskytte bosetterne.
  Han vi pratet med hadde vært heldig og blitt utplassert i Israel. men venner av ham hadde ikke vært like heldig, og han hadde flere venner som hadde sittet i fengsel etter å ha nektet å ta sin tjeneste i Palestina.

• Neste helgen var det omsider tid for Nablus. Byen som alle palestinere referer til homsebyen, uten at jeg vet helt hvorfor. Langt mot nord ligger denne byen fasklemt mellom to fjell. Jeg kjenner Nablus bedre som byen ved siden av Garesim - samaritanernes hellige fjell. Siden tidlig på 1900-tallet har de dannet et lite og lukket samfunn på toppen av dette fjellet som i følge deres Mosebok var det eneste punktet som stakk over syndefloden. For all del, som verdens høyeste fjell, kan jeg si meg enig i at den ruvet en nyedelig utsikt. Vi fikk et storslagennt overblikk over byen under og fjelltoppen ved siden av som vissnok er 100 meter høyere
  I og med at samaritanerne nesten ble utryddet på 1800-tallet, og i dag ikke kan ingifte nye gener, har de i lengre periode slitt med innavl. Dette har resultert i flere hylende menneskeer i morgenkåpe ute i gatene. Rabbiene har derfor prøvd å løse dette med å importere kvinner fra Russland. Hvordan dette er lovelig i forhold til deres lukkede samfunn har jeg ikke klart å finne ut

• Vi så lite til de homofile som alle hadde advart om, men måtte i stede rømme fra en vanvittig gjestfrihet. Vi hadde ikke før kommet til byen før vi ble spurt om vi kunne komme hjem til en og lage en kake til dem. De ventet på oss utenfor resturantene, kjørte etter oss på gaten ogf ringte oss og avtalte møter kl 4 neste dag, selv om vi flerfoldige ganger sa at vi skulle til en flyktningeleir utenfor byen den dagen og hadde fult program. "Ok, da sier vi klokken fire i morgen". Dette skapte en temmelig paranoid stemning

• Flyktningeleirene var forøverig ingen lettvint løgn. Neste dag dro vi med vår stumme guide til en flyktningeleier utenfor Nablus som hadde vært der siden 1948. Her fikk vi bo i et hyggelig gjestehus de neste to nettene. Hva en så gammel flyktningeleir vil si, er litt vanskelig å få oversikt over. Men de har ikke tilatelse til å vende tilbake til sine opprinnelige hjem. Heller ikke kan de flytte da de trenger byggetillatelse. Flykningeleirene byr heller ikke på infrastruktur av god kvalitet. Det er trangt om plassen, dårlige veier og mere søppel og kloakk enn vanlig. Her er det også hyppigere strømavbrudd og stenging av vann. Vi har ikke vann de to neste dagene. Regnet gjør også sitt for det golme bildet

• Flyktningeleirene har også en større kvantitet martyrbilder hengende i gatene, enn det vi er vant til. Vår stumme, men lydrike, guid viser oss diverse gjennomhullede hus som fikk svi under intifadaen. mer om denne saken tørr jeg ikke å utale meg om da jeg ikke er helt stødig på palestinsk tegnspråk
  

• I gjen blir jeg litt satt ut av omgivelsene vi kjører gjennom når vi reiser gjennom vetsbredden. Det er ingen overdrivelse når jeg sier det hører til skjeldenheten at vi kan befinne oss et sted uten å se en eneste jødisk bosettning. På vei tilbake fra Nablus kunne jeg på det meste se tre bosettinger på en gang. De karakteristiske hvite rekkehusene med røde hattetak hever seg over all tvil. på fjelltoppene rundt kan en også se campingvogn-ungdommen, som er andregenerasjons-bosettere som har tatt på seg ansvaret å tette igjen mellomrommene. I dag er hver femte innbygger på vestbredden en bosetter. En ulovelig sådan, på tross av innlagt vann, støm, navnskilt og vakttårn. På tross av gjennomført arkitektur er det lite som er tiltalende ved dem.

Neste helg var påskehelg og obligatorisk opphold i Jerusalem. Men slike høtider krever egne overskrifter