Med Jerusalem for våre føtter

Så var det helg igjen og vi følte at tiden var inne for Jerusalem, verdenes helligste by. Elise og Mette hadde dratt dagen før, mens vi andre ble igjen for å delta på grillparty hos Adli - grunnlegger av IPYL. Som vanlig forspiste vi oss totalt, før vi satte oss ved siden av Jawad som ikke lot seg be to ganger om å fortelle en god historie. Deretter bar det videre til det ukentlige loppemarkedet som begynner midt på natten, på nytt sted hver uke, fordi det egentlig er ulovlig. Så var kvelden over og vi hadde nok en gang overlevd Jawads sprell og påfunn. Vi prøver å slappe av så godt det lar seg gjøre. Som Jawad sier:"Maximum, maximum! You will die", etterfulgt av rungende, og høyt elsket latter.

Det er igjen helt utrolig hvor lite dette landet er. Jeg var ikke lengre enn halveis inn i Cassadega med Bright Eyes, før Jerusalems murer sto forran oss, allerede sprekkeklar med turister og selgere. Vi kastet oss inn i det og fant tilslutt et rent hostell ved Jaffa gate med takterasse og utsikt over hele gamlebyen. Dette er egentlig bare en liten prikk i bybilde omkapslet av en mur. Men du og du hva de kan skilte med. På vårt hostell, som var byens eldste, kunne de skilte med både Mark Twain og en annen ukjent selebrihet. Men i dette området har også jødenes tempel stått, som var selve fundamentet og kontaktpunktet med Gud helt fram til år 70 da det ble ødelagt av romerne. Videre har det huset et tempel for Zeuvs, men enda viktigere, er dette området hvor Jesus gikk sine siste steg og Muhammed reiste på sin siste himmelreise. Når så mye helligdom presses innenfor et par kvadratkilometere, er det ikke rart det blir nabokonflikter. Jeg finner det litt rart at Gud ikke tenkte på det da han sendte sine budbringere og seg selv til dette området. Han hadde nok litt høye forventninger for sitt eget skaperverk. Det er kanskje heller ikke så rart at utenfor den gamle bymuren, finner man en ny mur av turisbusser fra Spania, Israel, Italia og Amerika.

Vel innlosjert bar det til Jaffa gate, hvor vi skulle møte Mette, Elise og hennes israelske venn. Utenfor gaten satt vi med hver vår mageknipe, mens vi følte på kontrastene. En time unna lå Hebron, med så mange mennesker som vi hadde blitt glad i. Palestinere som ikke en gang kunne reise hit fordi de hadde feil farge på passet, som stadig får mindre bevegelsesfrihet og som rett som det er blir satt i fengsel av israelske myndigheter. Menneskeflommen som rant forbi oss besto av ortodokse jøder med hårlokker og bønnesjall, turister med machende capser og rompetasker, og rikelig utstyrte sikkerhetsvakter. Mens vi satt der kom det også en herremann i sivil, med stor ryggsekk og en uzi over brystet

Gjenforent med de andre kastet vi oss inn i strømmen og lot oss føres inn i det aller helligste. Og jommen sa jeg hellig! I gaten der Jesus en gang hadde slept sitt kors, satte vi oss fast mellom en gruppe med gule hatter og en annen gruppe med blå som fikk alt de trengte å vite gjennom høretelefoner og mp3-spillere. De først nektet å flytte seg fra det stede Jesus hadde støttet seg på, de andre rikket seg ikke fra der han hadde falt. På alle kanter var det turistbutikker som solgte alt fra lokalt neonfarget godteri til importerte pashmina fra India. Her hang t-sjorter med det israelsek flagg og budskapet "Uszi - The only solution" , ved siden av T-skjorter som proklamerte "Free Palestin". Her solgte palestinere utskjerte sitater fra koranen, så vel som Davidsstjernen. Det hele var som en feberfantasi, en videokassett som var satt på spoling, en hysterisk David Lynsh- film som ikke kunn stoppes.

Og så sto vi forran klagemuren. Det eneste som står igjen etter det gamle templet. En luftlomme i gamlebyens kjas og mas. Og rett over den eldgamle muren ruver Klippedommens gullkuppel. Vakkert på mange måter, men fremdeles ikke hellig. På tross av at dette er jødenes helligste sted er plassen forran utstyrt med helt vanlige hvite plaststoler. Men nå er det ikke stolene som er hellig da, og det bør være sakt at på disse satt det også jøder med og uten ortodokse krøller i dyp transebønn. Sprekkene er allerede fylt til randen med bønner fra troende. Det er også nå mulig å sende bønner per mail.

Etter en bedre middag til en dyr pris dro Rasmus til hostellet med feber, mens jeg og Nikolaj dro til byens hotteste utested (som likevel svært få hadde hørt om) for å møte de andre som hadde spist hos Elises venn. De kom aldri, men det vi hadde fryktet var et larmende diskotek viste seg likevel å være en trang bar med grei musikk. Menyen deres kunne virkelig skryte av en bred musikksamling, fra gamle klassikkere som Beatles og Pink Floyd, til mer alternativ musikk som Radiohead og U2. Det lo vi ganske lenge av!

Neste dag skulle Olivenfjelle bestiges. Et fjell som er tre konglekast fra gamlebyen (vi prøvde) Dette er for jødene stede hvor menneskene skal dømmes og forenes med Gud på dommedag. Derfor preges ikke lenger dette fjellet av oliventrær, men av gravplasser. Hele berget er dekket av gravstener for mennesker som ønsker å komme nærmest frelsen og det hele minner om en bikubeplantasje. På tross av at dette er mer et berg enn et fjell, var det en kamp å komme opp. Sabbaten hadde gjort at butikkene var stengt og vannet måtte rasjoners over mindre og mindre slurker under den stekende solen. Men på toppen fikk vi en fabelaktig utsikt som virkelig var vert all slit og svette

Og med dette bør jeg avslutte denne blogg, da den allerede er alt for lang. Til sist vil jeg bare si at det ikke er det lureste å dra til Jerusalem i helgen da sabbat og fredagsbønn gjør at det er umulig å besøke de mes spennende plassene. Vi fikk blant annet aldri komme inn i Klippedommen, eller besøke Davids by. Men jeg fikk drikke Cappucchino og spise noe annet enn hummus og falaffel. Og selv om kaffen var mer en latte med ekstra mye melk og ingen frydfull opplevelse, var det vert det.