Nok en blogg om dårlig vær

Det er stadig en mer spent situasjon i Hebron. At Ibarhim-Moskeen stå i fare for å bli overtatt av myndighetene ser ut til å skape harme over hele Vestebredden. I går ble Rasmus og jeg stoppet i en chekpoint mellom Betlehem og Hebron. Soldaten som sjekket passene så litt rart på oss.

"Det er veldig farlig i Hebron nå for tiden. Hva er det dere har der å gjøre"

"Vi er turister"

Det er mer enn selv han kan tro på. Han flirer litt og vinker oss videre

Vi entrer Hebron i det himmelen revner og Gud sender en ny syndeflod over oss. Regnet gjør veiene til elver. Tordenet buldrer langt inn i øregangene etterfulgt av lysglimt som lyser opp hele byene i et dystrere lys vi er vant med. Forbi oss kjører det biler og busser med mennesker hengende ut av vinduene som hoier og heier og veiver med diverse flag. Det hele er helt surrialistisk, er det krig eller dommedag?

Nå vi endelig er hjemme, så våte at vi kan le hånelig av alle verdens druknede katter, får vi forklaring fra Nika, en risk tyske som nå bor sammen med oss i stde for Mette som har flyttet til Ramalla

" Det har vært fotballkamp! Hebron vant!

Jeg elsker irer, selv når de kommer fra Tyskland

Men det er en spent situasjon her nå. Tirsdag ble vi invitert på middag hos Lailas søster i en landsby utenfor Hebron. Laila skulle egentlig vise oss veien, men sønnen har plutselig blitt arrestert. Hun aner ikke hvofor. Vi treffer datteren hennes, men hun trekker nesten likgyldig på skuldrene når jeg sier at jeg er lei for det som har skjedd broren hennes. Vi kommer oss til landsbyen på egen hand, men når middagen er fortært er det for sent å reise hjem og vi får overnatte. Tidligere på kvelden observerer vi et helekopter over landsbyen som skyter ut lysraketter. Lailas søster og trekker på skuldrene og sier at det er et tegn på at noe vil skje i natt. Midt på natten blir vi vekket av faren i huset. Det er soldater rett utenfor. De har tatt naboen. De kjører bort i en stor fangebil

Den fredelige internasjonale og årlige demonstrasjonene 25 februar markerer ikke bare Muhammeds bursdag, men også årsdagen for masakeren i Ibrahim moskeen. Demostrasjonen er for åpning av Gamlebyen, og mot okkupasjonen. Det er en fredelig demonstrasjon og vi møter både israelske og internasjonale hjelpearbeidere og aktivister som ikke er i byen til vanlig. Det er også en dag hvor alle de palestinske partiene skal stå sammen. Politi og soldater er beredt så arrangørene av demonstrasjonen vil være lur. Vi skal entre gamlebyen fra en annen vinkel. Vi hiver oss på en buss og ender opp på noe de kaller et fjell. Når vi prøver å komme oss ned fra det blir vi stoppet av tåregass. Vi føler oss litt lurt, det regner og det er kaldt. Vi prøve en ny vei, gjennom et hus og over en muslimsk kirkegård. Omsider når vi fram. Ved en av chekpointene til den ene jødiske bosetningen står det ca 70 mennesker og roper mot en sperring av soldater som stadig ber dem om å trekke ti meter tilbake.

"One, two, three, four! Occupation no more!"

"Five, six, seven, eight! No more killing, no more hate!"

Vi hev oss med i ropingen, møtte en danske som ikke var vår og klipset bilder. Våre to dansker er av det røde slaget og har nesten like stor reaksjonevne som palestinerne når det kommer til demonstrasjoner. Rasmus har derfor tatt helomvending og er allerede 50 meter fra meg i det jeg skjønner at noe er i gjerde. Først en lydbombe, så tåregass. Jeg stapper nesen med løk mens jeg spinger det min minkende kondis kan klare. 100 meter er bena ferdig. Hebronreisen er ikke hva en kan kalle en helsereise. Men det står dårligere til med Nikolaj som sto en meter fra lydbomben og som må leve med et brendene øre resten av dagen. Men dette er slutten på demonstrasjonen

Neste dag skal det holdes demonstrasjoner over hele Vestbedden mot overtagelsen av Ibrahim-moskeen. Men heller ikke værgudene er på palestinernes side. Afrikaregn og monsun er begge på ville veier denne dagen og de fleste holder seg hjemme

Vi dar til Betlehem ( som bety "Byen av kjøtt") og søker ly for regnet i Jeusus fødekirke (Det vil si, sansynligvis var han født i Nasaret, men så var det denne frelseren som skulle fødes i Davids by som profetene hadde snakket om...). Vi får aldri se hulen han skal være født i. Køen er allerede fylt med 5 busslass med turister. Bussene kommer fra Jerusalem og går direkte gjennom muren. Mange av de som kommer hit med disse bussene er ikke klar over at de befinner seg i Palestina.

I et opphold i regnet går vi avsted for å se på grafittien på muren. Til min store fortvilelse er det noen som allerde har tegnet en megastor kamel på den. Muren er dekket med farger, symboler, bilder og budskap. Min favoritt: "Give me my ball back"



Så åpnes slusen igjen. Vi deler oss. Nikolja og Elise drar til Mette i Ramalla mens jeg og Rasmus må kapitulere med for våte sokker. Taxisjåføren ser på oss når vi sier vi vil til busstasjonen for Hebron

"Dere vet det er farlig i Hebron nå for tiden?"