En tur i Gamlebyen

I forigårs hadde vi vårt første kurs i Arabisk med Jamal. Etter to timer med intensiv læring av forskjellige presentasjoner i tillegg forskjellige måter å smatte og harke på, hørtes plutselig alt likt ut og vi var alle enige om at timen var over og at det var tid for te. Arabisk vireker så komplekst at jeg undrer meg over at det finnes litterære mennesker her i det hele tatt. De har 38 bokstaver som har minst tre forskjellige utseender ut ifra hvor i ordet bokstane kommer og om det er skrevet for hand, på data eller i den hellige Koranen. Men i tillegg har de også 8 uttalelser, som markeres med små duppeditter over eller under bokstaven som plutselig utvider spektere til 304 forskellige lyder. Slik blir en avhengig av å hantere harking på forskjellige nivåer alt etter som hvor langte ned i halsen en kan grave. Timen ble til tider ekstremt komisk.

Jamal (med den utalelsen som gir betydningen "søt" og ikke "kamel") har som tidligere nevnt satt av mye tid til oss. Jamal er av den delen med menn i palestina som ikke har sittet i fengsel enda. I følge klassekampen sitter 8000 palsetinske menn i fengsel i dag, noe som utgjør halvparten av palestinas menn over 18 år. Men i denne gruppen er det også barn og flere av de vi har møtt kan fortelle om fengselsopphold uten lov og dom helt ned i 15-årsalderen. Jawad er blant disse som har tilbrunget store deler av ungdommen i fengsel hvor det lengste oppholdet var på 1 1/2 år. Til slutt måtte han gi opp sitt arbeid som journalist og begynne å selge ac-apparater istede. Jamal blir slik fort en av undtakene som ikke har et kriminelt rulleblad hos de israelske myndighetene. Likevel er han merket. Som 12-åring ble han skutt i hode og bryst av isralske soldater under en demonstrasjon

Merkene etter skuddene som traff ham sitter også igjen i en garasjeport i Gamlebyen i Hebron. På vei til Ibrahim moskeen hvor Abraham, Ibrahim, og Josef er gravlagt, går vi gjennom en av byens tidligere største handlegater. I dag preges den av stengte dører, søppel og fornemmelsen av forlatthet. Det er det nærmeste jeg har kommet en spøkelsesby og det er lite som minner om de yrene gatene som en kan finne i resten av byene. Den liknet mer på forlatte kulisser fra en gammel westernfilm, bare at den cowboyen som skulle vente på oss i enden av gaten, med to revolvere i belte, er byttet ut med et israelsk vaktårn med tre soldater med hvert sitt maskingevær. Rundt oss kan Jamal peke på flere slike vaktårn som er spredt rund på åskammene. I alt er det 5000 israelske soldater i området med den hensikt å passe på en gruppe israelseke bosettinger som begynte å dukke opp her på 70-tallet. Slik omtales Hebon ofte som Isael/Palestina i et nøtteskall. Men disse bosettingene skiller seg også ut fra de andre bosettingene som penetrerer det palestinske området. Der andre bosettere har etablert seg rundt de abiske byene, har hebrons bosettere plasset seg mitt inni. Dette er i stor grad isaelere fra amerika som tilhører den ytteliggående nasjonalreligiøs bevegelsen Kach som av resten av verden har blitt stemplet som terrorgruppe. Heller ikke de israelske myndighetene vil anerkjenne dem som et parti, men likevel bevoktes de av soldater rekrutert fra staten.

På veien til Ibrahim moskeen finner vi garfitti på veggene som både taler for et fritt palestina og et rent Israel. Her ligger palestinske hus vegg i vegg med israelske. Over den tidligere handlegaten er det spent opp hønsenetting slik at søpplet som israelerne kaster ikke kan treffe oss i hode. Noen timer før vi kom hadde israelske barn kastet stener på størrelsen av store brostein, ned i en annen gate og truffet en palestiner som hadde blitt sendt til sykehuset. Dette er, i følge Jamal, en aktivitet som de israelske barna ofte gjør etter skoletid. I avisen i dag kunne vi også lese om en palestiner som var drept med 5 skudd i gamlebyen av israelske soldater. I artikkelen hevder soldatene at han var bevæpnet, men de som sto rund forteller at de la en papirkniv i hånden hans etter at han var død

I enden av gaten kommer vi til en ny passkontroll hvor vi vesker og kropper bli undersøkt. Den strengeste av soldatene, som faktisk er en kvinne, spørr om vi har våpen. Når alle mistanker er motbevist kan vi gå inn, men vi må forte oss for snart er det tid for dagens 4. bønnerop. Ibrahim moskeen er kjernen til konflikten i byen. Her er gravplassen til patriarken Abraham, som ikke er bare er stamfar til jødene, men også kistendommens og islams patriark. Det blir ikke bedre av at også Isak, Ibrahim, Sara, Rebeca og Josef har dette som hvilested. Resultatet er at moskeen er delt i to, med to innganger, den ene for jøder, den andre for muslimer. Slik kan de gå til sin helligdom uten å støte på hverandre i det hele tatt. Det eneste glimte en kan se av de andre er når en ser inn i vindue som åpner til Abrahams grav. Da kan en gjennom et skuddsikkert glass se vindue på den andre siden som fører inn til jødenes synagoge

Som tidligere nevnt er hebrons bosettere i stor grad tilhengere av Kach som også i Israel blir betegnet som gale. Men for Kach er Hebron en av de mest vellykkede prosjekter til nå. Gamlebyens ødehet er takket hvere deres kontroll. Målet er å overta hele landet som Gud har gitt dem, koste hva det koste vil. Bare slik kan frelsens tid komme. Det hellige land er kun for Guds utvalgte folk. Alle som måtte motvirke dette hellige mål må på alle måter fjernes. Organisjonen Kach ble ulovlig i 1994, samme året Hebron ble satt på verdenskartet. 25 februar gikk Baruch Goldstein til fredagsbønn i Ibrahimmoskeen og skjøt og drepte 29 muslimer og såret over 100. Israelske myndigheter fordømte det hele og kalte mannen gal, mens han er blitt dyrket som helt av Kachmedlemmer. I bosettingen i Hebron hvor han bodde, har han fått sin egen minnessten

Det hele er enormt intenst, og det er vanskelig å fatte det hele. Hvordan kan mydighetene fordømme denne bevegelsen samtidig som de beskytter den med 5000 bevæpnede menn. På veien hjem fra Moskeen får besøke noen palestinere som enda bor der. Oppå taket kan vi se israelske bosettinger i alle kanter. Nabohuset, som står vegge i vegg, er også okkupert av israelere og 10 meter fra der vi står er det et lys. Der sitter det en soladat som skal skyte alle som prøver å ta seg over til det neste tak. Det er vanskelig å holde seg nøytral i disse omgivelsene... Men det er viktig å huske på at dette er en radikal bevegelse fra Amerika, som ikke representerer israelerne som bor innenfor israels grenser... Det er stor forskjell på de som forholder seg til de grensene FN har tegnet og de som ikke gjør det. Men her jeg sitter i Hebron er det vanskeligere enn noen gang å forstå denne konflikten