Mellom jallajalla og mish mosh killah

Da har det nesten gått en uke og jeg har enda ikke fått skrevet en eneste blogg fra selve oppholdet. Kort sakt har jeg alvorlige startproblemer for denne bloggen fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Skal jeg ta det kronologisk, eller skal jeg hoppe til den første hebronianeren jeg møtte. Eller skal jeg fortelle om min enorme innsats som voluntør, som til nå for det meste har vært litt frustrerende og forvirrende. Eller hva med betydningen av at Hebron ligger på 1000 m høyde, noe som ikke bare fører til at fingrene mine blir kronisk gjennomsiktige og totalt ubrukelig, men også fører til at folk ikke kommer på jobb og Palestinian Child Art Center blir uten barn. Og hvor skal jeg få plass til å snakke om alle soldatene, overvåkningstårnenene og portene som plutselig kan stenge veien ut. Det som er sikkert er at det skjelden blir slik en forventer seg.

Etter et lite avhør og noen mistenksomme blikk fikk vi våre stempler i passene og turen kunne fortsette fra Tel Aviv til Hebron. Det kritiske her er at de kan nekte deg inngang om du sier at en skal være voluntør i Palestina. For en kort tid siden vedtok regjeringen at at hjelpearbeidere, både fra NGOer og statsstøttede, ikke får lengre opphold en turistvisumet på tre måneder. Dette betyr økt ustabilitet i hjelpearbeidet her, etter som alle utlendinger må ut av området hver tredje månde uten å vite om de noen gang kan komme tilbake. Men i vårt tilfelle var det altså lite dramatikk. Tross alt er vi ikke mye mer enn turister

Reisen gikk via Jerusalem til Betlehem hvor Jawwad ventet på oss med bil. Fra tidligere forberedelesesbrev og liknende hadde vi fått klar beskjed om at Hebron var av de mest konservative byene i Palestina. I et muslimsk område innebærer dette tildekking av albuer og knær, alkohol- og røykeforbud og klart separerte kjønnsroller. Reiseskildringer fortalte blant annet at kvinner helst ikke burde snakke til menn, ta dem i handen eller smile til dem da dette gav et intrykk av å være løs på tråen. Jawwad som skulle bli vårt førsteinntrykk av Hebron brøt med alle forventninger. For det første var han full. Ved siden av dette var han proppfull av historier og galgenhumor som ofte begynte slik: "Listen! This is verry important for understand our cultur. Onse upon a time...." Disse historiene gav ikke alltid like mye mening, men jeg storkoste meg. Etter en kopp arabisk kaffe og etter at Jawwad hadde drukket nok et glass vin og fortalt et flersifret antall historier sa han: "So what do you want to do? I know, let's go picniking by the sea " etterfulgt av en rungene latter. Humoren her er at palestinere ikke kan dra til havet på grunn av en massiv mur. Selv har han ikke sett havet på ti år. Dermed satt vi oss i bilen til Hebron - en biltur jeg helst ikke vil si så mye mer om da den etter norsk fornuft var høyst uforsvarlig

Jawwad har siden ofret mye av sin tid for at vi skal ha det bra. Dette er en mann, med konstant dårlig tid med mye jallajalla, men som alltid har tid til å ha det hyggelig. Og dette er en gennerell greie her nede. Uannsett om en skal på jobb eller har et annet viktig æren, skal en alltid innom noen å drikke en kopp kaffe først. Arabisk kaffe som består av en del kaffegrut en del vann og en del sukker. Og når en så skal videre skal en ta en kopp til, som en slags avskjedsdrikk. Det kan slik ta tid før en komme seg på arbeid. Men dette kan løses ved kjøre litt fortere etterpå. Slik har de funnet en balansegang mellom sine to livsfilosofier jallajalla (raske på) og mishmoshkele (ingen bekymringer)

På en av disse kaffebesøkene møtte jeg en av Palestinas største magikkere. Hva dette vil si vet jeg ikke, men han hadde deltatt i mange konkurranser i Marocco osv og hevdet å kunne beskrive huset jeg bodde i, bare jeg fortalte adressen. Jeg så gjorde og han foldet sine hender og falt i dype tanker. Han kom fram til at det var mange trær i gaten hvor jeg bodde. Da jeg ikke ble synlig imonert insisterte han på å se hånden min. Etter et nøye studium av alle linjer og noe som kunne minne om sjanting, konkluderte han med at jeg følte meg fremmed i denne veden. Vel...jeg mislyktes nok en gang i å virke imponert. Så sa han at det var for kaldt

Kulden har ikke bare' preget magikkeren. Den har også satt sitt preg på døgnet vårt. Husene her er av mur med svært dårlige oppvamingsmuligheter. De eneste varmekildene vi har er fra gassovner som bare varmer om en står rett forran dem. Men de er det ikke mange av så dette har ført til daglige krampesmert i mage og kjeve, og et økt ønske om å bli liggende i sengen. Bjørghild som er verdensmester i å være morgenfugl, sov her om dagen til klokken tre, og valgte å bli liggende til kl 4 da det va fridag fra jobb og det regnet ute. Det alle rareste er at nå som det er sol og en grei tempratur ute er det femdeles som en fryseboks inne på kontoret jeg sitter på. Det er ingen overdrivelse nå jeg sier jeg puster frostrøyk der nede

Arbeidet jeg skal gjøre er fremdeles litt diffust. Første dag skulle jeg finne sponsorer til et dukketeater, i dag skulle jeg organisere et bibliotek, og i morgen skal jeg ringe den norske ambasaden og spørre om de har noen norske barnehistorier som kan oversettes til arabisk slik at vi kan ha en fin kulturveksling. Dagens bibliotekarbeid ble i midlertidig stanset da vi ikke kunne finne forfatteren på et hefte som var gitt ut av en palestinsk organisasjon og naturlignok ikke hadde en bestemt forfatter. Sjefen ble ringt og jeg fikk beskjed om å vente til han kom, noe han ikke gjorde.

Magikkeren har på alle måter rett i at jeg føler meg lost i dette. Selv om organisasjonen heter Palestine Children Art Center er det imgem barn her. På spørsmål om hvor barna var svarte de at det var for kaldt. De dukker ikke opp før det er sommer. "Barna" som var her nå var på min alder, de hevdet videre at kulturen her gjorde at en var barn mye lengre enn det jeg var vant med. Men jeg har ikke sett så mye til dem heller. Jeg føler stadig jeg blir satt til oppgaver jeg ikke aner hvordan jeg skal håndtere, men i stede for å forklare meg hvordan tingene skal gjøres insisterer alle på at jeg skal slutte å bekymre meg og starte å føle meg som hjemme. Skjefen min har derimot sett behovet for å øke min datakunskap og ofrer en time hver dag for at jeg skal lære alle programmene i windows. Men jeg kan vel ikke forvente at alt skal gå på skinner fa første dag. I neste uke skal det begynne et dukketeaterprosjekt samt noen nye kunstprosjekter jeg skal få lov til å delta i så håpet er ikke borte enda. Selv om det ikke håes slik ut e det noen meget resurssterke menneske her som har fått til mye og det kan bli riktig spennede å arbeide med dem

Jeg har ikke fått noen familie jeg skal bo hos enda så foreløpig bor jeg hos IPYL som er knutepunktete til den danske organisasjonen. Her bor jeg sammen med norske Elise og danske Mette og jeg begynner allerede å bli litt for husvarm. Dagen er så full av inntrykk som kreve lang fordøyelse og mennesker som prater arabisk over hode på deg. Naturlig nok er det deilig å ha et sted en kan trekke seg tilbake til. En blir også overøst med en voldsom gjestfrihet, alle ønsker å ta deg med til gamlebyen og moskeen hvor Abraham er gravlagt, alle skal ta deg med til ørkenen og alle vil ta deg med til Betlehem. Her om dagen ble jeg, uviten om saken, tatt med til en fødselsdagsfeiring hvor ingen snakket engelsk. Det gikk ikke lang tid før jeg var pakket inn i alle hustes ulltepper og mens det ble diskutert iherdig på arabisk ble jeg regelmessig foret med gule og rosa bløtkaker. Slike stunde kan gjesfrihet føre til følelsen av totalt hjelpesløshet.

Men gjestfriheten har stort sett ført til kjempefine opplevelse. Her kan jeg med en gang rette en spesiell takk til Jamal, Pereen og Jawwad. Jamal og Pereen er våre kontaktpersoner i IPYL og de har stort sett satt av kveldene til å passe på at vi har det bra. Det samme har Jawwar som flere kvelder på rad åpnet sin hemmelige leilighet for oss. Opp en skult trapp fra verkstede hans kan en nemlig finne et hemmelig rom med et inventar som er hentet fra alle verdens motstandsesistanser. Veggene er dekket med Che Gevara, palestinske slagord og bilder fra Kosovo, Irland og Sør-Amerika og alle møble og duppeditter er hentet fra byens hemmelige loppemarked. Her er lagret for alkohol i forskjellige varianter og her møtes en og prater politikk. Kort sakt et shangri la for en hver ung idealist. Men rommet har også en hjemmebygget peis med stor muligheter for matlaging og Jawwad har påtatt seg ansvaret for å lære meg alle Hebrons kokkekunster. Så her er det altså også rom for meg.

Det er så mye mye mer, men dette for være nok for denne gang. Fingrene er stivfrossene og sengen frister med sine åtte tepper. Egentlig ville jeg fortelle om vår tur til Gamlebyen hvor det lever 400 israelske bosettinger som blir passet på av 5000 israelske soldater. Som vanelig er jeg egoist og vil bare prate om meg selv. Men det kommer! Det har bare litt lang fordøyelsestid