Let`s go to the desert

I Midtøsten har de helg på fredag og lørdag. Slik kan muslimer gå til fredagsbønn og jøde feire sabat. Helgen stilte også med 25 grader og sol og minne om frostrøyk og blåfrossene likfingre ble plutselig helt fjernt. "Let's go to the desert" sa Jawad, og vi så gjorde.

Vestbredden er et bittelite område. Strekningen som Jesus vandret for 2000 år siden er ikke så imponerende som jeg todde. Hadde han hatt sykkel ville han ha rukket fram til lunsj i Jerusalem, kanskje selv etter en god frokost i Betlehem. Det tar oss 20 minutter å kjøre til dit. Står en på en av åskammene i Betlehem kan en se helt til Jerusalem og her ifra er det også bare en times biltur til Dødehavet eller Ramalla (alle disse tidene er vel og merke beregnet etter Jawads kjøretempo). Dette var vår første reise ut av Hebron i dagslys og med jalla musikk på full styrke og piknikkurv i bagarsjerommet var vi klar for nye eventyr

Landskapet her er hva jeg vil definere som karrig. Det er lite frodighet hvis en ser bort fra druerankene og oliventrærne som de dyrker mye av her nede. Ellers er det mye stein og sand. Husene er hvite og firkantet og en kan like gjerne møte en ny skinnende hvit subaru, som en mann ridende på et esel. Byene er fylt med små matbutikker og fruktbutikker og for hver 100 mete kan en minst kjøpe 2 falaffel eller kebaber. Det er også overraskende mange brudekjolebutikker (her er det snakk om bugnende bløtkakekjoler som ikke bare avdekker de syndige albuene, men som også er skulderløse). Jeg skjønne ikke at så mange kan livnære seg på dette, men det må enten bety at landet er rik på kjælighet, eller rik på skilsmisser. Husveggene bærer også mye grafitti, og selv og en og annen kanskje sier ting som "kuk" og "russ 99", har de fleste mer politiske og nasjonalistiske budskap.

Turen går i rasende fart, opp og ned. Jawad er i kjempehumør med ratte i den ene hånden og øl i den andre. Vi daler sakte, men sikkert fra 1000 meters høyde til 0. Gjevnlig peker Jawad på åskammer hvor det står klynger med hvite hus med røde tak. Dette er jødiske bosettinger med innlagt vann og strøm. De har også egne veier som fører inn til Jerusalem, slik at de slipper unna både passkontroller og arabere. Når en igjen plusser på alle soldatene som er i område for å beskytte dem, skjønne en at det er snakk om mye penger. Men i disse bosettingene er det svært billig å leve godt, mange trenger ikke en gang å jobbe. Husene koste betydelig mindre enn innenfor Israels grenser og mye av strømmen kommer på statens regning. Samtidig er levestandarden på vei nedover i Israel, noe som har skapt stor misnøye blant israels hardt arbeidende og lovlydige innbygere. Likevel kjører vi forbi nye byggeprosjekter. Veien vi kjører på trues også med å stenges for palestinere. Planen er at den skal bli en vei for bosetterene. Slik blir de korte strekningene på Vestbredden bare lengre for palestinerene. Fra en av landsbyene vi kjører forbi stiger det røyk fra. Dagen etter kan vi lese om at denne landsbyen har hatt ukentlige demonstrasjoner mot myndigheteneover en lengre periode. Planen er nemlig å bygge muren slik at den innkapsler denne lansbyen totalt.

Plutselig er det slutt på alle hus og vi står framfor ørknen, ved siden av en illeluktende kamel og en innfødt som surrer oss inn i palestinaskjerf. Vi går inn i rollen som turistsheyker for en kort fotosesion, før vi høffelig levere skjerfene tilbake. Deretter er det igjen jallajalla og vi slenger oss i bilen som tipper over kanten til riket for kameler og fata morgana. Tippe er virkelig rett ord, for veien er stupbratt og grusete, og Jawad er på sin andre øl. Vi overlever.

Etter et kvarters gåtur kommer vi omsider fram til rasteplassen. en liten elv snirkler seg gjennom en dyp dal og danner en bitteliten oase. Jawad setter oss straks til å fange fisk med hov. Men ikke for å spises , men for å ha i kjøleboksen når den er tømt for mat som et provisorisk akavrium. Dette er tydeligvis veldig viktig for Jawad, så våre to danske gutter, Nikolaj og Rasmuss tar på seg oppdraget. Etter godt og vel en halvtime kommer de tilbake uten en eneste fisk, men med ville fortellinger om sauer som kaster stein på dem fra klippene. Det er jammen et konfliktfult land dette. Jawad fisker 5 fisk og vi kan begynne piknikken

Etter at solen har gått ned, hummus, stekte tomater, og kylling er fortært, de smarte fiskene har rømt, og alle er enige om at Bjørghild har fått i seg nok grillede hvitløk er det tid for å dra hjem. Det er heller ingen tvil blant oss vestlige at Jawad har fått i seg nok øl. Jawad hevder der imot at hans liv ikke er mindre vert enn vårt, derfor er han fremdeles kjørbar. Vi kan altså velge mellom å bli steinet i ørkenen av mannevonde sauer eller nok en gang overse at Jawad er full. Vi velger det siste. Men før vi kan dra hjem må vi dra innom dødehavet og være med på en av Jawads mange spøker. Jawad er glad i å spøke, og denne spøken har vi allerede gjort på to plasser i Betlehem. Spøken går ut på at vi skal gi oss ut for være en gjeng rikinger som leter etter en passende sted å holde en storslagen fest. Slik slipper vi inn på de fansie steden i området. Jawad er jammen en spøkefugl.

Snipp snapp snute, så var det helgeeventyret ute