På tirsdag var vi invitert til en offentlig fest. Klokken tre skulle barn og ungdom fremføre diverse musikkprosjekter, og både byens øverste ledere og representanter fra det britiske ambasaden skulle holde taler. Diab, min prosjektleder, kom med skriftlig invitasjon, og halv tre dro vi fra kontoret i jallajalla-fart i Diabs bil som han hevder ble laget ført bilbeltets tid
Det ble en festelig opplevelse og til tider en smule flaut. Det begynte bra med en gitarsolo med spanske rytmer, etterfulgt av en lokalt perkusjonstykke. Diab var i storslag og nynnet og humpet opp og ned fra stolen. Diverse taler på arabisk ble holdt. Mikrofonene spraket, og falt ut, og kom tilbake. Mikrofonen ble byttet ut og fikk en helt annen lyd. En gutt spilte Til Elise med panfløytelyd på keeboard, men kom desverre aldri lengre enn halveis inn i første sats hver gang. Stykket ble likevel langt da han spilte de to første notene ekstra lenge. En i publikum tok til og med opp hele seansen på mobiltelefon og satte det på omspill med lyden på slik at Elise vandret langt inn i neste musikkstykke. Diab klappet ivrig og sang med på det neste innslaget som var et kor
Så kom det store høydepunktet med Black Revolution - en lokal rappegruppe som utvilsomt er de kuleste typene i byen for tiden. Språket er på arabisk og temaet er selvfølgelig samfunnsrelatert. Så store er de at de fikk to sanger på programmet. Selv om lyden for en gang skyld holdt seg stabil ble opplevelsen bare rarere og rarere. De hadde den rette movesen inne og kunne sine tekser, men hva hjalp det når publikum er fra konservative Hebron. Diab satt stiv på stolen og etter første sang sa han at han ikke likte rapp og nektet å klappe mer enn med to fingre.
Avslutningen overgikk likevel alt annet. Det skulle ble en feiende avslutning med Bethovens 9. symfoni, og alle som hadde bidratt skulle delta. For barnas skyld kan jeg ikke annet enn å bebreide den ansvarlige som hevdet at dette ville sette en flott punktum for arrangementet. Det tok i det hele tatt litt tid før jeg skjønte at de hadde begynt og at de ikke bare stemte gitarene. Lydmannen mistet totalt alle evner en lydmann skal ha. Trommene hadde en rytme, keebordet en annen. Noen spilte feil og begynte på nytt og igjen kom de ikke lengre enn til første sats som ble gjentatt og gjentatt og gjentatt og gjentatt. Til og med Diab ble frustrert. Det hele ble avsluttet med en rask c-akord og et trommeslag på etterskudd
Men selve opplevelsen avslutter ikke her. For nå måtte festen pakkes ned, og det i en rykende fart. Alle sprang rundt og ropte jallajalla på hverandre. Jeg surret ledninger for harde livet og når det ikke var mer å surre sprang jeg rundt og var nok mest i veien. Men det viktigste er at en ser travel ut. Igjen er dette hasverket et mysterium. Det ender alltid opp med at en må vente på neste ledd i prosessen, som denne gang var bilene som skulle hente utstyret.
Så var det hele over og jeg og de andre var alle enige om at det hele hadde vært opplevelsesrikt. På veien hjem så vi verdens største geit. Den var stor
hehe :)
SvarSlett