Stöv på hjernen

Klokken er 02.25 og jeg sitter på Gardermoen lufthavn. Jeg er på 3. kaffekoppen og er ellers utstyrt med morgenbladet og Thorntons melkesjokkolade med tonkabönner. Om noen timer skal jeg og ei fra Oslo forlate landet, spurte gjennom flyplassen i Vien, for så å lande i Tel Aviv i tretiden. Om alt går bra i passkotrollen skal vi ta bussen videre til Jerusalem hvor vi skal möte et medlem fra IPYL på östsiden, palestinsk side, som skal ta oss videre til Hebron. Her skal vi tilbringe de neste 2 1/2 månedene i hver våre prosjekter. Det lille jeg vet om mitt prosjekt er at det skal dreie seg om barn, kunst og media. Jeg har også sakt at jeg er interessert i å bo hos en lokal familie, men jeg aner ikke noe mer enn at de sa at det skulle de ordne. for å väre helt ärlig har den siste måneden värt pregt av en syk angst for jeg skal väre helt ubrukelig. Hva kan vel jeg om Israel/Palestina-konflikten, hva kan vel jeg om media og er ikke barn noe av det skumleste som finnes. Jeg har mang en gang lurt på hva det var som gjorde at jeg meldte meg opp på denne turen.

Stöv. En av faktorene var rett og slett at det i oktober ble for mye stöv på den bitte lille hybelen min i Trondheim. Friåret, etter bachelor, som skulle fylles med nye erfaringer, frisk luft og spennende reiser så ut till å svinne henn i ekstravakter på sykehjemmet og stövtörking. Hybelkaninenen formerte seg upåvirket av stövsugeren, regninger fylte postkassen, håret (som nettopp var klippet) hadde blitt for langt, pensumet i det ene faget jeg skulle "kose" meg med ble större jo mer jeg leste og mine mangfoldige jobbsöknader ble ikke besvart. Man skulle tro jeg var ekstar rammet av den livsvarige sydommen som kalles "Voksenlivet". Men dette er vel kanskje heller den naturlige utviklingen. Desverre handler ikke det å bli voksen bare om det å begynne å like voksenting, som blåmuggost whiskey og det å sylte sine egen e pärer. Det handler også om ökt mengde sokkevask, regninger og ansvar for opprettholdelse av egen orden. Dette er elementärt, men i oktober ble det kanskje litt for mye for min del.

Men man trenger kanskje ikke reise til Palestina av den grunn. Det er også det jeg tenker i skrivende stund. jeg har aldri värt noe videre politisk engasjert. Jeg har merker at Israel/Palestina-konflikten har hatt en sentral plass i nyhetsbildet, men vet lite om hva det hele dreier seg om. På videregåenede kjöpte jeg et palestinaskjärf for å väre kul, men turte ikke å bruke det da jeg ikke var sikker på dets politiske budskap. Jeg vet at det å holde med Israel henger sammen med FRP og religiös sionisme, men samtidig har jeg en sterk fölelse av at dette er litt svart/hvitt. Så av denne grunn liker jeg å tenke at reisen også beror på nyskjerrighet og ikke bare at jeg misslykkes i voksenlivets evige stövtörking. Selv om Peter Pan var grusomt irriterende da jeg var liten, var han aldri en taper.

Manglen på et konkret mål var også til stede. Mine venner var i spennende praksis hvor de kunne ta teorienen ut i praksis, noen hadde reist til prestisjefylte skoler i utlandet, andre hadde begynt på master og andre igjen var fulletablert med barn og hus. Jeg satt med en diffus bachelor i antropologi, en haug ubesvarte jobbsöknader og en ekstravaktjobb på sykehjemmet - en jobb som etter 5 år ikke var av det spennende og utfordrene slaget . Om dette skulle fortsette ville selvtilliten rette og slett dale til det absolutte bunnpunkt. Jeg ville aldri törre å gjennomföre master eller pröve noe nytt og ukjent. Jeg ville for evig bli i min lille boble på sykehjemmet og ende opp som bitter dame som klagt på systemet. Det krevde rett og slett en drastisk endring!

Vel, i skrivende stund har jeg mest lyst til å spy. Dette kan også bero på at sjokkoladen er fortärt og at jeg er på min 5. kopp kaffe. Men det har vel også noe med at eventyrlyst og önske om ny erfaring har kommet i bakgrunnen til fordel for angsten. Hvem trenger egentlig eventyr når en har gode venner, en klatrevegg og andre materielle gleder som ny mac, pizzastein og alle sesongene i Six feet under. I desember fikk jeg jobb på Godt Bröd hvor kaffemaskina gir meg daglige utfordringer, og når sant skal sies er rommet mitt så lite at det toppen tar 3 1/2 minnutt å stövsuge det.

Men nå det er for sent å snu. Min ekstensielle angst må utfordres og det kan nok også komme godt med når/hvis jeg en dag står som fullvoksen. Så får jeg finne ut av stövet når jeg kommer hjem

PS: På kurset i Köbenhavn i annledning voluntörarbeidet lärte vi at bloggen måtte väre kort da internettbrukere var av det uttålmodige slaget. Dette ser ut til å bli en blogg mest for min egen del, men jeg blir veldig glad for en hver som ofrer litt tid til å lese den