Kultursjokk 1

Jeg liker jo å tenke at det er en logisk forklaring på alt, men noen ganger blir også min antropologiske interesse mettet og jeg får lyst til hyle høyt og ta en time out. Jeg har jo allerede gitt uttrykk for frustrasjon på jobb, hvor alt jeg sier blir besvart med at dette virkelig ikke er noe problem å snakke om og at jeg må bare føle meg som hjemme. Det er også andre ganger jeg må spenne alle sanser og hjernesceller for å ikke fornerme noen.

Humor er alltid en litt vrien nøtt som identiteten i stor grad står og faller på. Når noen proklamerer at de har en god historie eller vits, utsetter en seg selv for å mislykkes totalt hvis publikum ikke synes det er morsomt. Å miste ansikt forran gode venner er noe en alltids kan takle, men dette kan være uhelbredelig hvis forholdet er litt lenger ut i periferien. Derfor er det viktig å le på rett plass slik at det ikke pinlig verken for meg eller fortelleren. Selvfølgelig finnes det kjennetegn som en kan linke til sin egen humor. Det er som vanlig mye geografi som er lik. Svenskevitsene er fra Jordan og målbohistoriene (eller fordi som kjenner til Gratangen kommune-vitsen fra Golden Gole) er fra Hebron. I Hebron er det TIPH som får gjennomgå -en grupppe observatører som desverre ikke kan gjøre annet en å observere og raportere. Men raporten må innom de israelske myndigheten og kommer skjelden lengre. Ikke rat disse får gjennomgå.

Nå er det absolutt mye god humor i dette landet (jeg vet ikke om jeg har nevnt Jawads historier), men det er ofte litt kritisk når noen skal fortelle en eksplisitt vits eller når språket rett og slett ikke strekker til. Begge disse tilfellene møter jeg støtt og stadig på jobb. Blant annet er Diab, som på alle måter er en meget hyggelig og snill herreman, derimot en svært vrien nøtt når det kommer til humor. Han er nemlig tørrere enn økenen. Det går ofte i lange historier som ender ut i ingenting....hahaha! Det høres jo umisskjennelig ut som mine egne historier..... Men kanskje jeg kan tørre å si at dette er et hakk verre. Greia er at jeg må alltid ha en latter på lur, overveie alt han sier og unngå for mange sekunder mellom spøk og latter. Her om dagen kom han hummrende på jobb og fortalte at han hadde hørt en morsom vits om TIPH. Jeg spente alle sanser til og feilet. Sekundene før latteren ble for lange og satte en lite troverdig klang på strupebåndet. Her er en gjenfortelling

En ny TIPH-ansatt kom til Hebron med svært labre språkkunnskaper innen arabisk. Dette førte blant annet til at han endte opp med å spise hommus til et hvert måltid da dette vare det eneste han kjente navnet på. Etter to uker var han blitt grådig lei så han fant ordet kjøtt i ordboka. Klar for ny og variert diett gikk han til en shawerma og sa at han skulle ha kjøtt. "Jasså, skal du ha kjøtt" sa mannen bak disken som sto og kvesset sin kjøttkniv. Da ble pingle-TIPHen så redd at han sprang hjem. Neste dag kjøpte han hommus

Poenge her er jo at TIPH er ubrukelig, men Diabs stemme er i tillegg meget monoton og røper ingen høydepunkt for fortellingen. Han bruker heller ikke ord som pingle-TIPH, som absolutt hadde vært litt morsomt fordi han er en supertørr person. Jeg var altså sjanseløs

Et annet problem er jeg møter på jobb er Fnisejentene. Dette er jenter på min egen alder som på grunn av dårlig læreplan på skolen ikke kan si noe adekvat på engelsk. Stort sett kan ordene de kan telles på en hand og da er "love" og "beatiful" to av dem. Dette er på alle måter veldig trist, men det har også fått meg litt rare situasjoner. Fnisejentene pleier nemlig å komme på centeret, trenge meg inn i et hjørne, før de iser ting som "I am..", "You..." eller "My name...". Lenger kommer de skjelden før de knekker sammen i latterkrampe. De klarer ikke å slutte å le, de klarer ikke engang å stå, noen ganger må de sette seg på gulvet, andre ganger holder det å støtte seg til en stol. Dette pågår i flere minutter før de summer seg og de springer til speilet for å rette på sminken. Om dette går under kategorien humor er jeg ikke sikker på, for de ler fordi de tror eller fordi de føler de driter seg ut. Men jeg har ikke helt klart å skjønne hva jeg skal gjøre mens de ler seg ferdig. Jeg prøver å smile vennlig og spørrende som om jeg er klar til å forstå resten av setningen, men dette har til nå bare ført til mer hysterisk latter.

Jevnaldrene gutter er en skjeldenvare på mitt senter. Men vi har likevel fått smakebiter fra Nikolaj og Rasmus venner fra deres arbeidsplass. Den hotteste og aller morsomste vitsen på de mannsdominerte vannpipebarene er denne (det må skrives på engelsk da det grisete ordet ikke brukes av den som skriver)

"Someone called you yesterday"

"oh, who was it?"

"The one who fucks you"

Det er først når griseordet kommer at guttene legger seg ned i sofan med magekrampe og hikster etter luft, så det er åpenbart at det er dette som er morsomt. Dette er likevel en vits som våre vestlige, men også skjøre feminine ører kunne høre. Guttene hadde derimot vært på guttekveld her i forrige uke. Her hadde det blitt sakt ord utenfor vårt eget vokabular, og fantes det ord for det, nektet de å si det

Det er ikke meninge å gi inntrykk av en primitiv humor. De vi omgås til daglig, som Jawad og Jamal og deres venner som alle har navn på A er virkelig morsomme. Dabs humor er tørr slik som en hvilken som helst tørr nordmanns humor er tørr. og det er virkelig mye dårlig humor blant ungdom i Norge. Likevel er jeg mye mer vant med den, og vet hvordan jeg skal komme meg ut av situasjonen med æren i behold. Hvis det er noen som lurer på hvordan min humor klarer seg, kan jeg fortelle at den foreløpig flyter på at jeg er en utlending som smiler mye mens hun veiver med armene og lager en hel del immiterende lyder.