Et nyfrelst innlegg på ubestemt tid

Jeg hører fortiden mye på Brigth Eyes når jeg er ute å går. Dette er blitt et daglig rituale jeg har blitt avhengig av. Høydepunktet kommer på spor 12 med sangen "I Must Belong Somewhere". Jeg vet det er en klisje, men det er i desperate situasjoner at en begynner og tro. Når sangen er over kan jeg derfor ikke annet enn å smile bredt

Jeg er blir stort sett veldig glad når ting passer sammen. En gang i tiden hadde jeg tilgang på en boks som akkurat på millimeteren hadde plass til 24 CD-covere. Det fantes ikke noe mer tilfredstillene enn å plassere den 24. nøye utvalgte CDen som skulle få være med hjem i ferien i boksen, for så å skyve det rød lokket på plass (Jeg smiler faktisk bare av tanken)

Desverre var ikke boksen min. Men nå som teknologien har utviket seg hadde nok ikke frakt av CDer vært aktuelt for selv en uoppdatert person som meg. Men dette betyr jo ikke at man ikke lenger kan få opplevelsen av å være hånden i hansken. Noen ganger opplever man bemerkningsverdig mang ganger på rad å få grønt lys i akkurat det øyeblikket en trenger det. Noen ganger er det som å være i Selmas feilfri musikal hvor alt klaffer. Noen ganger er det genialt å sett mp3 spilleren på random og få musikk som passer perfekt til situasjon og landskap; Når en for eksempel springer på årets første joggetur som en har utsatt i ukesvis, forså å oppdage at musikken passer til vær, folk, tempo og terreng. Det blir med en gang morsommere å jogge (dette har jeg egentlig bare opplevd en gang, men det endte med at jeg traff på en person på enhjulsykkel som tok av seg hatten og bukket da jeg sparng forbi. Slikt er bare genialt!)

Det har rett og slett blitt vår i Hebron. Til og med Hebron har fått antydning til grønnskjer. Over alt spretter det frem små geitekillinger, røde valmuer og frysebokser med iskrem. Jeg er nok nyfrelst. Det er som å ha lest Alkymisten for første gang. Som Pablo Coelho en gang overbeviste meg om at verden gjorde alt for meg, har Bright Eyes klart å overbevise meg om at alt må passe inn et sted. Det må være i måten han synger "must" på og at man noen ganger skal la blomkålen ligge i gryta

Betyr dette at jeg er intergret i livet. At jeg har funnet kjærligheten, At jeg har gjenoppdaget Coelho eller endelig har funnet betydningen av min egen eksistens. Haha...noe sier meg at jeg vil hate dette innglegget en dag, og kanskje nettopp derfor skriver jeg det. Det er lite som tyder på tilhørlighet på jobb, Sjefen min krever at jeg skal drive fundraising på en datamaskin som ikke har internett, og jeg skjønner ikke helt hvordan dette skal være mulig. Når jeg prøver å vise engasjement, sier de "don`t worry about that". Jeg opplever til stadighet at ting jeg tålmodig har ventet på i lengre tid, får startsignalet så plutselig at når det skjer ligger jeg hundre meter etter. Jeg blir elsket og hatet uten grunn, og begge er like vanskelig å gi noe resposns på. Det handler stadig om å å snu seg på en femøring og at jeg er for treg. I Norge venter spørsmål om hva man skal bli når en blir stor, og at jeg allerde har blitt for stor til å tro at jeg fremdeles kan vurdere dette spørsmål. Jeg har fått mail om at jeg ikke kan bo der jeg bor nå, jeg vet fremdeles ikke hvordan en kan lage en riktig god cortado på kaffemaskina og jeg har ingen kontroll på selvangivelsen

Da er det jo fint at noen kan synge deg i øre at også du har en boks et sted, selv om den ikke nødvendighvis har rødt lokk. Jeg er usikker på hva som hadde skjedd hvis en fra Jehovas vitne hadde gjort det samme og vist meg bildet av løven som leker med de etniske barna i et nydelig vår-høstvær. Jeg er åpenbart sårbar. Men samtidig kommer jeg på jobb i et storslagent humør, og det er viktig når en de neste seks timene skal knote med en datamaskin hvor alt er skrevet på arabisk. "Don`t worry about that" sier Diab

I dag syns jeg Pablo Coelho er en tullekopp. Så vi får se hvor lenge dette innlegge får være publiser