Noe som skulle bli en kortfattet

Da jeg endelig var blitt asjur med skrivingen skjedde det hundre tusen ting på en gang. Da en ikke har klart å oppdatere fortløpende vill dette innlegget komme i form av punkter som tar for seg de siste ukenes hendelser. Dette er den eneste måten jeg vil klare å holde denne bloggen igang

• Forrige helg fulgte vi Jesus reiseanbefalinger og tok turen til ørkene utenfor Jeriko. Her hadde Jesus i fordums tid, vandret i 40 dager før han ble fristet av djevlen. Etter rådgivning fra en beduin uten tenner tok vi likevel en snarvei og gjorde det unna på 6 time. Fristelsen ble rett og slett for stor for oss ugudelige. Men vi ble likevel belønnet med fantastisk utsikt, skremmende høyder og gjuv, eksotiske oaser, klostere med hellig aura og facinerende foramsjoner og byggverk i fjellet. Dette kunne jeg nok skrevet en stund om, men jeg må forholde meg kort. Kanskje jeg slik endelig får tid til å legge ut bilder

• Hostellet i Jeriko fortjener et punkt, ikke på grunn av dens gjestfrihet sevice og renslighet, men på grunn av det rake motsatte. Først kostet det 7 shekels per natt, som er en slikk og ingenting. Alle sanser talte imot, men det var sent og vi viste ikke om andre steder, og når det også var så billig tenkte vi at en natt ikke kunne skade så mye. Da vi var innlosjert begynte vi å se rommets mangler. Vårt tolaett hadde verken vann, tolattpapir eller søppelbøtte. Guttenes tolaett hadde vann, men avløpet til tolattet var ikkeeksisterenede, så det rant ut på guldet, teppene på sengene var dekket med et hvitt støvlag som viste seg å være malingen fra taket. Lukten tok litt tid å venne seg til. Men vi hadde balkong med utsikt til et lite basseng.... som var grønt, illeluktend og fylt med søppel. Eier av dette sted kom innom og sa at prisen egentlig var 70 shekel per rom. Han spurte vider om alt var bra. Jeg spurte pent om vi kanskje kunne få litt dopapir. Etter at flere var satt på saken og alle disse hadde forikret seg flerfoldige ganger om at vi virkelig hadde behov for dopapir, kom de med en toalettrull med 5 resterende ark på. Han spurte om vi trengte noe mer. Jeg spurte om de kanskje hadde litt mer dopapir. Prisen ble plutselig høynet til 70 shekel per person. Vi truet med å dra. Vi fikk bli, men de nektet å bringe mer tolaettpapir. Neste morgn hadde alle fått sin porsjon med sengeloppestikk. Rasmus var den heldigste som fikk et stikk som liknet en kamel

• Jerico ble muligens farget av hostellets avflakkende maling. Jeriko er verdens eldste eksisterende by, men gamlebyen var annet enn noen sandhauger. Taubanen opp til fristelsesfjellet var for dyr og det hellighe treet som Sakarias en gang hadde klatret opp i for å se Jesus, liknet mer på et helt vanlig tre

• Dødehavet. Ettersom jeg ikke er den somelsker å sprade rundt i bikini var dette mer en ting jeg ville ha unnagjort enn en ting jeg gledet meg til. Området bar preg av mennesker med diverse hudsykdommer og tykke turister som veltet seg i gjørmen. Prisene var overpriset etter at de var overpriset. Vi fløt. Rasmus og Nikolaj rullet på vannoverflaten og syntes det var det morsomste i verden. Jeg fikk vann i munnen som besto av 60 % salt, 20 % hudsykdommer, 10 % gjørme, 5 % tiss og 5 % vann. Det var ikke godt! Jeg er svært glad for at jeg kan krysse i rubrikken for dødehavsbading

• På mandag ble vi med Nika på arbeid. Hun driver et prosjekt på en palestinsk skole som ligger i H2 – den delen av byen som komtrolleres av Israel og hvor de jødiske bosetterene bor. Skolen kom før omerådet ble overtatt og har måttet gått gjennom store utfordringer for å holdes i livet. Fordi barna må gjennom bosettingen for å komme seg på skolen er det mange som har valgt å bytte skole. Selv om de bare er barn, skal de gjennom en av landets mest ekstermnasjonalistiske bosettinger. Utenfor skolen står det eksplisitt: "Gaz the arabs". For at barna skal ha en trygg skolevei, er de avhengig av en kristen organiosasjon som kan følge dem til skolen. Tiph, som er internasjonale observatører skal også være i området når barna skal til og fra skolen. Skolen begynner oså en halvtime før den israelske skolen, for å unngå at de møtes. Dagen har bare ett friminutt slik at de kan komme seg hjem før de israelske barna fyller gatene. Mens palestinske barn ned i 12 årsalderen er et vanlig syn i israelske fengsler, har ikke politiet lov til å røre israelske barn opp til 14 år. Det er derfor ikke uvanlig at foreldre bruker barna sine til å skade og skremme sine arabiske naboer. Skolegården er derfor beskyttet med et tre meter høyt gjerde

• Etter skolebesøket viser Nika oss rundt i bosettingen hun må gjennom hver dag. Vi må holde oss godt i veikanten, for bosetterne kjører fort og liker å skremme alle som ikke har det privilegium å være utvalgt av Gud. Nika sier at en god dag er en dag hvor jødiske bosettere ikke spytter på henne. Det er en god dag

• Det er også en palestinsk skole på andre siden av bosettingen. Her er det malt et hakekors. Nika, som egentlig er tysk har også arbeidet i denne skolen. På denne skolen er Hitler en bra mann. Det er også en økende religiøs fundamentalisme her. Det er derfor flere som har nektet å være med på prosjektet hennes fordi hun ikke er muslim. Men det er også familier som har gitt tillatelse nettopp fordi hun er tysk

• Til slutt besøker vi den jødiske delen av Ibrahim Moskeen som i dag er en synagoge. For å komme inn må vi stå i kø med setlere med uzier parat på ryggen. Inne i Synagogen blir vi informert om at jødene bare har 30 % av moskeen. Vel.. det er jo opprinnelig en moske... Deretter går vi gjennom en gate med ødelagte hus. Hebron er en gammel Hamaz by og denne delen har vært mistenkt for å huse en god del av dem. Det bor fremdeles folk i ruinene

• På tirsdag får jeg være med på min første bryllupsfest. Jamal og Pereen gifter seg i jallajallafart. Vi stiller med kake, balonger og ris. Franske Pereen fikk bare en måneds visum sist gang hun prøvde å fornye det og står nå i fare for å bli sendt ut fra landet da ingen lengre tror hun er turist i sin 7. måned i palestina. Som tidligere nevnt får hjelpearbeidere ikke noe annet enn tre måneders turistvisum. Jamal kan få visum i Frankrike, men dette tar, i hans situasjon, minst tre år å oppbringe. De er et par som gir en god aura rundt seg, så jeg krysser fingrene og håper at Gud vil. Inshala


• Neste dag er det duket for Rasmus sin bursdag. I samarbeid med Jawad har vi bestemt at den skal skje en dag før tiden. Dette vet ikke Rasmus. Det blir genialt. Ved siden av å drive en aircon. butikk er Jawad også leder for et palestinsk sikkerhetsmannskap i Hebron som skal gi sikkerhet i en befolkningen i konstant høyspenning. Dette betyr at han er sjef for noen dusiner bamsemenn av den typen med skuddsikre drakter og armer som ikke kan legges intill kroppen på grunn av for mye muskler. Vi avtaler å møte Rasmus og Nikolaj ved et kjøpesenter som er videoovervåket. Jawad gir de siste instruksene over walkitalki "if you laugh, I`ll shout you". Og det hele kan begynne. Nikolaj og Rasmus blir arresret i inngangsdøren. De skjønner ordet "passport" men ellers går resten på aggresiv arabisk. Den storste vakten har en stunner og det hele blir ganske autentisk. Da er det bra at hele er en overraskelse og at Rasmus heldigvis ikke blir alt for redd. Det er også bra at barske bamsemenn forvandles til knisete og søte kosebamser i det vi roper"overraskelse" og at vi har blitt en av Jawads mange "Once upon a time-historier". Feiringen ble kjempefin og endte med grillfest på fjellet, tropenatt og drikkevarer som ikke skal nevnes med navn i dette landet

• Helgen tilbringes i Ramalla. Palestinas mest moderne by og populært kalt Sin City 2. Sin City 1 er Betlehem som er en kristen by uten restriksjoner på alkoholiserte drikkevarer. Det er egentlig veldig rart at blant ungdom her nede er de kule stedene de kristne områdene. Det er ikke jeg som har vokst opp som prestedatter i Nord-Norge vant med. I Ramallah får vi føle hvor konservativ og gammeldags Hebron er. Vi får gå med T-sjorter og drikke vin til maten. Tuting av forbipasserende biler blir betraktelig redusert og språkkunnskapen til de vi prater med er betraktelig bedre. Vi spiser ute uten å spise falaffel. Vi får drikke ordentlig kaffe. Eller ser det ikke så mye å gjøre i Ramalah. I Lonly Planat anbefales det å spise is i Ramalla og besøke Jasir Araffat sin grav (Vestbredden-kapitlet er i det hele tatt svært kort). Av disse to aktivitetene var Jasir Araffat best! Isen var nemlig plastikkaktig og usmeltelig

• På fredag dro vi ut til Bilin som er en landsby utenfor Ramalla. En idyllisk plass midt i et hav av olivenlunder. Men desverre er det ikke olivensesong og desverre dro vi heller ikke dit for å smake deres tørkede oliven. Når Muren skal fulføres skal den omkapsle denne lille landsbyen totalt og det vil bli et nytt Kalkilia (en by lengre nord som i dag er totalt stengt hvis en ser utenom 15x 2 minutter per dag) I fem år har de demonstrert hver eneste fredag etter fredagsbønnen og dette har med tiden blitt en kjent demonstrasjon som også holdes i live av internasjonale aktivister. En trofast deltager fra Tel Aviv forteller oss hva som vil skje. "Først går vi mot muren med forskjellige faner og slagord. Deretter vil barn begynne å kaste stein, da trekker vi oss tilbake da dette er noe vi ikke tar del i. Så vil soldatene kaste tåregass. Etter en stund kan vi prøve igjen, til soladtene kaster andre pulje med tåregass. Dette vil pågå en stund og det hele vil avsluttes når soldatene kommer med vannkanoner eller stinkbomber". Og slik var det, bortsett fra at vi sluttet litt før leken var god. Altså ingen vannkanoen eller stinkbomber. Det mest overraskende her var at jeg møtte 11 Kvekere fra Norge. De hadde en gjennomsnittsalder på 70 og gikk først i toget. Fra forrige semesters pensum kunne jeg mimre at kvekerne var kristendommens absolutte venstreside og svært aktive fredarbeidere. Noen har vel kanske hørt om kvekerbolisjonister fra slavebefrielsen i Amerika? Jepp, det var dem! I det hele tatt ble tåregass og slagord mye hyggeligere i deres nærvær og gode selskap, og jeg stortrivdes!Ingen grunn til å skremmes av bildene over altså!