Arbeid en helst bør føle seg hjemme i

Først vil jeg bare ha avklart en liten misforståelse! Jeg har aldri stått sammen med de som kastet stein! Det jeg prøvde å si i forrige innlegg var at kasting av stein er totalt meningsløst og bare til fordel for den Israelske regjering. Under den første demonstrasjonen hvor steinkastingen foregikk var jeg sammen med Mediasenteret som har ansvar for oss og vi sto på trygg avstand bak de israelske soldatene. Den andre og sistnmevnte demonstrasjonen var en organisert og fredelig demonstrasjon som vi var oppfordret til å delta i siden vi var fra utlandet. Ingen hadde kastet en eneste stein da tåregass og lydbomber utløstes. Men jeg lover at jeg skal være forsiktig. Jeg har ikke mistet all formuft. Det er en alvorlig situasjon i dette landet og vi minnes på om det daglig. Nå for tiden har myndighetene stengt alAqsa moskeen i Jerusalem som er muslimenes helligste punkt i Israel/Palestina. Den ble stenkt da det oppsto sammenstøt mellom muslimer og jødiske bosettere. Jawad sier regjeringen hele tiden presser palestinerne med hensikt å starte en ny interfada. Bare slik kan de gjenvinne støtte fra omverdenen. Jeg har ikke tenkt til å menge meg blant sinte palestinere under slike omstendigheter. Heller ikke i ander omstendigheter

Så, nok politik for en stund! Jeg skal i dette innlegget snakke om mitt heroiske voluntørarbeid. Det var jo derfor jeg kom hit. Som jeg tidligere har nevnt har ikke ting blitt slik en skulle tro. Og det var jeg jo klar over før jeg dro, men så klarer en ikke å la være å danne et bilde likevel. Palestinian Child Art Center skulle først vise seg å være et senter uten barn. Videre ble jeg satt til å gjøre en hel masse sekretærarbeid. Senteret hadde to damer hvor bare den ene snakker litt engelsk. Min kjære prosjektleder Diab kommer skjelden før 12 og sjefen over alle sjefer Samjh kommer alldri før halv 4 og blir alltid veldig skuffet og overrasket over at jeg måtte gå da arbeidsdagen var slutt. Det har vært mye frustrasjon og forvirring. De to første ukene fikk jeg nye arbeidsoppgaver hver dag og det var skjelden jeg følte at jeg hadde noen peiling på det jeg gjorde. Ofte sa Diab at jeg skulle søke på diverse ting og slik finne noe som passet. Finne hva? Som passer for hva? Svaret var skjelden mindre forvirrende " Don`t worry, feel like home!". For hver gang denne strofen kom, jo lengre fra hjemme følte jeg meg. Ofte rakk jeg ikke en gang å spørre før denne strofen kom. Noen ganger hadde jeg ikke en gang et spørsmål før de sa det

Så de første ukene hvar altså svært forvirrende. Noen ganger var jeg heldig og ble satt til å skrive prosjektbeskrivelser for diverse prosjekter som trengte å blir finansiert, andre ganger var det beste jeg kunne gjøre å koke te. Da jeg kom, virket det som at de allerede hadde en plan for meg. Men denne planen ble bare mer og mer uklar, og prosjekter de snakket ivrig om den ene dagen ble ikke nevnt igjen neste dag.

Diab er veldig glad i ordet workshop, så jeg fattet etter en stund at dette var veien å gå. En annen ting jeg hadde merket meg var den labre engelskunnskapen til alle som kom innom. Skolebarn i dette landet har en time engelsk daglig, men i praksis strekker skjelden denne kunnskapen seg lengre enn til at de kan si "Welcome to Palestina" og "What`s your name" på gata. Konversasjon uten for disse rammene blir ofte mødt med forvirrede blikk. En kvinne som stadig stikker innom arbeid,som er rellativt god i engelsk, kunne fortelle at engelskundervisningen er så og si en enveiskommunikasjon fra kateteret, hvor læreren snakker hele tiden og barna drømmer om friminutt. Diab var overbevist om at dette var midt område!

Vel, engelsk har aldri vært mitt område, og heller kanskje ikke barn. Men jeg var lei av å ikke vite hva jeg skulle gjøre så jeg grep sjansen. Etter mye om og men, utsettelser og andre ting som jeg bare skulle føle meg som hjemme i, sto jeg klar forrige mandag og ventet på mine første elever mellom 15 og 16 år. Eller, for all del, dette var en workshop og ingen engelsktime. Altså, målet skulle være få så mange over språkterskelen som mulig. Ikke gjennom pugging og gramatikkmessing, men gjennom lek og morro.

Jeg er forsåvitt gansk glad i lek og morro, men lek og morro er jo bare en sosial konstruksjon, og hvem vet hva som er lek og morro her. I verste fall kunne jeg få noen sinte foreldre på nakken. Eller som Diab sa "maximum, they wil throgh a ston at you. But that is just our nature you know". Jeg hadde derfor lagt lek-og-morro-terskelen på et svært fredelig nivå første gangen. Oppgaven var å lage en presentasjon av seg selv gjennom tegninger og tale. Jeg hadde selv laget en tegning som fortalte om min nærmeste familie, at jeg likte å lage mat og klatre, at jeg studerte og ellers tenkte på boller med blåbærsyltetøy og kameler. Det falt vist i smak, men jeg tro det var mest fordi jeg var en spennende utlending

Det er ganske interssant å se barnas tegninger. Alle, uten unntak, tegnet Palestina og det palestinesiske flagget etterfulgt av teksten "I lov Palestine", eller "I hope som day I will be free". Flere hadde tegnet Israel som en kveleslange rundt Palestina. Mange hadde tegnet alAqsa moskeen i Jerusalem. Flere hadde også skrevet ned drømmer om å en gang å få se havet. Den muntelige framførelsen gikk i samme sjanger. Først navn, deretter "I love Palestine", deretter familie og hobbyer som TV og makeup. Noen ganger kom de bare med sitt elsk til sitt land før de satte seg fornøyd ned på stolen. Dette er temaet som går igjen i andre workshop jeg ikke har vært en del av, så det er ikke bare fordi jeg er der at de blir så fiksert på sin egen nasjonale identitet. Det er klart at deres situasjon gjør dem mer bevist på det å være palestiner. Hadde vi blitt okkupert av sverige hadde nok også våre barn sluttet å tegne røde hus med himmel øverst og gress nederst. Å tegne palestina og flagget var for noen tiår tilbake ulovelig og det er flere historier om barn som ble hentet på skolen av soldater etter å tegnet flagget. Jeg er veldig taknemlig for min barndom med røde hus.

Da timen var slutt og Diab ville ha evaluering fikk jeg terningkast ti:)! Men dette har nok igjen veldig mye med at jeg var utlending. Uansett fikk jeg plutselig lov til å holde to klasser i uka med 25 elever i hver og ting begynte plutselig å skje. Nikolaj og jeg hadde en stund snakket om å få til å samle en gruppe som kunn lage et stort bilde på muren. Svaret fra Diab var plutselig mer imøtekommende: "Don`t worry, feel like home!". Dette prosjektet begynner neste mandag, og for alle som lurer er det helt lovelig.

Jawad har sin lille hule på veien min til jobb, og etter som morgenen på senteret er svært daff har jeg ofte endt opp der for en kopp kaffe. I dette landet er en kopp kaffe alltid en god nok unskyldning. Her om dagen spurte han om jeg var fornøyd med arbeidet, og jeg sa at det ikke var like lett å forstå hva jeg skulle gjøre og at det ble en del dødtid. Som vanlig har jawad løsningen på alle problemer. Jeg og Elise har derfor fått vårt eget prosjekt. Vi skal danne et bilde av kvinnen i Hebron gjennom intevjuer med 20-30 damer fra forskjellige samfunnsklasser og situasjoner. Vi har laget 20 spørsmål sammen med Javad og de andre voluntørene og her er det blitt mye interessant! Sluttproduktet skal bli en artikkel som gir et bredere bilde av den undertrykkede muslimske kvinnen. Jeg vet at dette er blitt gjort før, men det er likevel veldig fint å være med på. For selv om jeg har lest diverse artikler om den frie muslimske kvinnen, er det fremdeles vanskelig å tro på. Desuten betyr dette mye kaffe og tedrikking framover og en mulighet til å få kontakt med flere kvinner, noe som ikke er så lett.